Alfa og Omega 3

Ulydighetens konsekvenser

Gang på gang hadde Herren minnet de ti stammene om hvilke alvorlige folger deres ulydighet ville få. Som sine budbærere benyttet han den gudsmannen som viste seg foran alte-ret i Betel, og Elia og Elisja, Amos og Hosea. Men tross irettesettelser og inntrengende oppfordringer sank Is-rael stadig dypere i frafall. «Israel er trassig som en ustyrlig ku,» sa Her-ren. «Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg.» ⁵ AoO3 128.1

Til tider falt Guds straffedommer tungt på det opprørske folket. Gud sa: «Derfor gir jeg dem hogg ved pro-fetene, jeg dreper dem med ord fra min munn; mine domsord mot deg går fram som lyset. For jeg vil ha troskap, ikke slaktoffer, gudskjennskap heller enn brennoffer. De brøt pakten i Adam (by ved Jordan), der var de troløse mot meg.» Til sist sendte Her-ren dette budskapet til dem: «Hør Herrens ord, dere Israels sønner!» «Du glemte din Guds lov, derfor glemmer også jeg dine sønner. Så mange de er, har de syndet mot meg, sin ære byttet de bort med skam. ...Jeg vil straffe ham for hans ferd og gjengjelde ham for hans gjerninger.» ⁶ AoO3 128.2

Ondskapen som hersket i Israel det siste halve århundre før dc ble bortført til Assyria, kan sammenlignes med forholdene i Noahs dager og i enhver annen tidsalder da menneskene har forkastet Gud og gitt seg det onde fullstendig i vold. Det har alltid fått de frykteligste konsekvenser når menneskene har opphøyet naturen over naturens Gud og dyrket skap-ningen fremfor Skaperen. Slik gikk det også med Israel. Da de dyrket Ba’al og Asjera og tilbad naturkref-tene, gav de avkall på alt som er opphøyet og edelt, og ble et lett bytte for fristelsen. Da sjelens forsvar var brutt ned, hadde de villedte avgudsdyrkerne ikke lenger noe vern mot synden og gav seg de onde lidenskaper i vold. AoO3 128.3

Profetene hevet sin røst mot tidens åpenbare maktmisbruk, den skrikende urett, den uvante luksus og over-dådighet, den skamløse festing og drukkenskap og den løsslupne livs-førsel. Men det var forgjeves at de protesterte og fordømte synden. «De hater rettens talsmenn på tinget og avskyr dem som taler sant,» forkynte Amos, «dere som forfølger uskyldige folk, tar imot bestikkelser og driver fattigfolk bort fra retten.» ⁷ AoO3 128.4

Slik hadde forholdene utviklet seg etter at Jeroboam hadde satt opp de to gullkalvene. Det forste steg bort fra sann gudstro hadde fort til verre former for avgudsdyrkelse, inntil nes-ten alle landets innbyggere var fanget inn av den fortryllende naturtilbedelsen. Israel glemte sin skaper og sank dypt i forderv. AoO3 128.5