Alfa og Omega 3

12—Arven etter Elia

Gud hadde gitt Elia i oppdrag å salve en etterfølger. «Elisja, sønn av Sjafat ... skal du salve til profet etter deg,» sa Herren. Elia etterkom oppfordrin-gen og drog ut for å finne Elisja. På reisen nordover la han merke til hvor-dan landskapet hadde skiftet karakter i løpet av ganske kort tid. Før var j orden tørr og lå brakk fordi det hver-ken hadde kommet dugg eller regn i tre og et halvt år. Nå spirte det overalt som om naturen utfoldet seg for å erstatte tiden med tørke og hungersnød. AoO3 88.1

Elisjas far var en velsituert bonde. Under det nesten altomfattende fra-fallet hadde hans familie vært blant dem som ikke hadde bøyd kne for Ba’al. Deres hjem var et sted der Gud ble æret og hvor det gamle Israels tro ble holdt høyt i hevd som en del av dagliglivet. I dette miljøet vokste Eli-sja opp. I de rolige omgivelsene under Guds veiledning i naturens skole, og opplært ved nyttig arbeid, gjennom-gikk han den forberedelsen som skulle gjøre ham skikket til sitt høye verv, Her lærte han nøysomhet og å vise lydighet både mot Gud og sine foreldre. AoO3 88.2

Elisja ble kalt til profetgjerningen mens han gikk og pløyde sammen med farens tjenestefolk. Han hadde tatt fatt på det arbeid som lå nærmest. Han var i besittelse både av lederevner og tjenersinn. Selv om han var rolig og mild av natur, var han samtidig energisk og viljesterk. Han var rettskaffen og pålitelig, og han elsket Gud og fryktet ham. Under det daglige arbeid utviklet han målbevissthet og en edel karakter, og han gikk stadig frem i nåde og kunnskap. Samtidig med at han hjalp sin far med det daglige arbeidet, lærte han å samarbeide med Gud. AoO3 88.3

Ved å være tro i det små forberedte Elisja seg til større oppgaver. Gjennom praktisk erfaring fra dag til dag ble han skikket til en mer omfattende gjerning. Han lærte å tjene, noe som satte ham i stand til å undervise og lede andre. Dette er viktig for alle å lære. Ingen vet hvilken hensikt Gud har med det som møter oss i livet. Men alle kan være sikre på at troskap i det små er et tegn på dugelighet til større ansvar. Alt vi gjør, forteller noe om vår karakter. Bare den som i utøvelsen av de små plikter viser seg som «en arbeider som ikke har noe å skamme seg over»,¹ kan Gud betro en større gjerning. AoO3 88.4

En person som tror at måten man utfører de små plikter på, ikke betyr noe, er uskikket til å bli forfremmet. Han mener kanskje selv at han egner seg til større ansvar, men Gud ser gjennom overflaten. Når en slik per-son er satt på prøve, står denne dommen skrevet mot ham: «Veid er du på vekten og funnet for lett.» Hans mangel på troskap faller tilbake på ham selv. Han tilegner seg ikke den nåde, kraft og karakterstyrke som han kan oppnå ved en uforbeholden overgivelse. AoO3 89.1

Mange mener at de lever forgjeves fordi de ikke er direkte engasjert i åndelige aktiviteter, og at de ikke gjør noe for å fremme Guds sak. Hvis de kunne utrette et eller annet stort, ville de gjøre det med glede. Men fordi de bare kan utføre de mer beskjedne oppgaver, mener de at de ikke behøver å gjøre noe i det hele tatt. Men her tar de feil. En person kan være i aktiv tjeneste for Gud mens han er opptatt med hverdagens vanlige plikter, enten han feller trær, rydder ny jord eller styrer plogen. Den mor som oppdrar sine barn til å tjene Kristus, arbeider for Gud like mye som predikanten bak talerstolen. AoO3 89.2

Mange ønsker at de hadde spesielle evner, så de kunne utrette noe stort, mens de ser helt bort fra de nære plikter som ville gjøre livet lysere og bedre. De burde heller gi seg i kast med de plikter som ligger i deres vei. Fremgang avhenger ikke så mye av talenter som av energi og villighet. Det cr ikke de store evner som setter oss i stand til å utføre et tilfredsstillende arbeid, men en samvittighetsfull utførelse av de daglige plikter, et tilfreds sinn og en oppriktig interesse for andres vel. På den mest beskjedne plassen kan man finne det virkelig fremragende. De alminneligste oppgavene som blir utført i kjærlighet og troskap, er vak-re i Guds øyne. AoO3 89.3