Alfa og Omega 3

En troens kjempe

Det var fordi Elia var en mann med sterk tro, at Gud kunne bruke ham i denne alvorlige krisetimen i Israels his-torie. Mens han bad, grep troen fatt i himmelens løfter, og han fortsatte å be til han fikk bønnesvar. Han ventet ikke til han hadde fått et fullstendig bevis på at Gud hadde hørt ham, men var villig til å våge alt så snart han øynet det minste tegn på bønnesvar. Det Gud kunne gjøre gjennom Elia, kan han gjøre gjennom alle i deres tjeneste for ham. Det står nemlig om profeten fra Gilead-fjellene: «Elia var et menneske under samme kår som vi; da han bad om at det ikke måtte regne over landet, falt det ikke regn på tre år og seks måneder.» ¹ AoO3 53.2

Det er en slik tro verden trenger i dag — en tro som tilegner seg løftene i Guds ord og som ikke gir opp før det kommer bønnesvar. En slik tro bringer oss i nær kontakt med himmelen og gir oss styrke til å hamle opp med mørkets makter. Om Guds tjenere i gammel tid leser vi: «Ved sin tro vant de over kongeriker, håndhevet retten, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket voldsom ild, slapp unna skarpe sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt.» Ved tro skal også vi nå frem til det som er Guds hensikt med oss. «Alt er mulig for den som tror.» ² AoO3 53.3

Tro er en viktig forutsetning for ef-fektiv bønn. «Den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» «Han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.» ³ Med den samme utholdende tro som Jakob hadde, og den samme urokkelige tillit som Elia viste, kan vi be til vår Far og gjøre krav på alt han har lovt. Hans konge verdighet er garantien for at han vil holde sine løfter. AoO3 53.4

Nattemørket var i ferd med å senke seg over Karmel-fjellet da Akab gjorde seg klar til å dra ned. På et øyeblikk mørknet himmelen til med skyer og storm, og det begynte å striregne. Akab steg opp i vognen sin og drog til Jisre’el. Da han kjørte mot kongebyen i mørke og striregn, var det umulig for ham å skjelne veien foran» Selv om Elia, som var Guds profet, den dagen hadde ydmyket Akab overfor hans undersåtter og utryddet avgudsprestene hans, anerkjente han ham likevel som Israels konge. Som et tegn på ærbødighet, og styrket av Guds kraft, løp lian foran kongevognen og viste vei til byporten. AoO3 53.5

Den vennlighet som Guds tjener her viste en ond konge, er nyttig un-dervisning til alle som hevder at de tjener Gud, men har høye tanker om seg selv. Noen føler at det er under deres verdighet å utføre visse plikter. De kvier seg endog for å utføre nødvendig arbeid av frykt for å gjøre tjenerarbeid. Slike mennesker har mye å lære av Elia. På hans ord ble himmelens velsignelser holdt tilbake i tre år. Gud hadde vist at han satte pris på Elia, da han som svar på hans bønn på Karmel sendte ild fra himmelen og fortærte offeret. Gud benyttet ham til å full-byrde dommen over avgudsprestene. Bønnen om regn ble oppfylt, men selv etter at Gud så tydelig hadde vist Elia at han var med ham i hans gjerning, var han villig til å være tjener. AoO3 54.1

Elia og Akab skilte lag ved byporten til Jisre’el. Elia ville gjerne sove utenfor bymuren. Han svøpte kappen om seg og la seg til å sove på jorden. Kongen drog inn i byen og var snart fremme ved slottet. Her fortalte lian dronningen om de vidunderlige ling som hadde skjedd i løpet av dagen, og om hvordan Gud hadde åpenbart sin makt for å vise at Herren var den sanne Gud og at Elia var hans utvalgte tjener. Da Akab fortalte dronningen at avgudsprestene var blitt utryddet, ble den forherdede og ubotferdige Jesabel rasende. Hun nektet å anerkjenne at Gud stod bak de begivenhetene som hadde funnet sted på Karmel, og i sin tross dristet hun seg til å erklære at Elia skulle dø. AoO3 54.2

Om natten ble den trette profeten vekket av et sendebud som kom med dette budskapet fra Jesabel: «Måtte gudene la meg bøte både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tid lar det gå deg som det gikk med profetene.» AoO3 54.3