Alfa og Omega 3

Elia på flukt

Man skulle tro at Elia aldri mer vilte gi etter for frykt og motløshet, siden han hadde lagt et så ukuelig mot for dagen og seiret så fullstendig over konge, prester og folk. Men denne mannen, som hadde sett så mange beviser på Guds kjærlige omsorg, var ikke fri for menneskelig svakhet, og i denne mørke stunden sviktet både troen og motet. Forvirret for han opp av søvne. Regnet strømmet ned, og det var mørkt overalt. Han glemte at Gud tre år i forveien hadde vist ham et sted hvor han kunne være i sikkerhet for Jesabels hat og Akabs forfølgelse, og han flyktet for livet. Da han kom til Be’er-Sjeba, lot han tjenestegutten bli igjen der, og selv gikk han en dagsreise ut i ødemarken. AoO3 54.4

Elia skulle ha blitt på sin post. Da Jesabel truet ham, skulle han ha søkt hjelp hos den Herre som hadde pålagt ham å forsvare Guds ære. Han skulle ha sagt til budbæreren at den Gud som han satte sin lit til, ville beskytte ham mot dronningens hat. Det var bare noen få timer siden han hadde vært vitne til en storstilt åpenbaring av Guds makt, og dette burde ha overbevist ham om at han ikke ville bli sviktet nå. Hvis han hadde blitt hvor han var, og dersom han hadde søkt tilflukt og styrke hos Gud og gått helhjertet inn for sannhet og rett, ville ingen ha kunnet skade ham. Herren ville ha gitt ham en ny, enestående seier og sendt straffedommer over Jesabel. Dette ville ha gjort et så sterkt inntrykk på både konge og Tolk at re-sultatet ville blitt en gjennomgrtpen’ de reformasjon. AoO3 55.1

Elia hadde ventet seg meget av mi-raklet på Karmel. 1 lan hadde håpet at Jesabel ville miste sin innflytelse over Akab etter dette utslag av Guds makt, og at det ville skje en hurtig reforma-sjon i Israel. Hele dagen på Karmelfjellet hadde han vært uten mat, men da han lop foran vognen til Akab, var han sterk og modig til tross for det fy-siske presset han hadde vært under. AoO3 56.1

Etter et oppbud av sterk tro og stor fremgang kommer det ofte en reak-sjon. Slik også med Elia. Han var engstelig for at den reformasjonen som var startet på Karmel, ikke ville vare. Dette gjorde ham deprimert. Han var blitt hevet til Piskas topp. NA var han nede i dalen. Da han var under innflytelse av Den Allmektiges kraft, bestod han den hardeste trosproven. Men nå, da han var plaget av motloshet, idet Jesabels trusel ringte i orene hans, og Satan så tydelig regjerte gjennom denne onde kvinnens intrigemakeri, mistet han sitt holdepunkt i Gud. Han hadde opplevd stor heder, og reaksjonen var overveldende. AoO3 56.2

Elia glemte Gud og var nå på flukt stadig lenger bort, inntil han befant seg alene på et trist og ode sted. Ut-mattet satte han seg under en gyvelbusk for A hvile. Mens hun satt der, bad lum om A f do. «NA er det nok»» sa han, «ta mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine,» Han var flyktning og langt borte fra andre mennesker. Motet var knust av bitter skuffelse. Han ønsket aldri mer å møte mennesker. Til slutt sovnet han, fullstendig utmattet. AoO3 56.3

Alle mennesker vil enkelte ganger oppleve bitter skuffelse og knugende motløshet. Det vil komme dager da de blir hjemsøkt av sorg, og da det er vanskelig å tro at Gud fremdeles har omsorg for dem — da bekymring martrer sjelen slik at de heller vil dø enn leve. Det er i slike stunder at mange slipper taket i Gud og blir slaver under tvil og vantro. Hvis vi i slike stunder hadde åndelig klarsyn til å kunne øyne hensikten med Guds ledelse, ville vi se engler som er opptatt med å redde oss fra oss selv. De gjør sitt ytterste for å sette føttene våre på en grunnvoll som er sikrere enn de urokkelige fjell. Dette ville gi oss ny tro og nytt liv. AoO3 57.1

Da den trofaste Job opplevde mørke og lidelse, utbrøt han: «Bort med den dagen da jeg ble født.» «Å, om mitt mismot kunne veies og min ulykke legges i vektskålen.» «Å, om min bønn ble oppfylt, om Gud ville innfri mitt håp! Å, om han besluttet å knuse meg, løftet sin hånd og skar over min livstråd! Da hadde jeg likevel en trøst.» «Så legger jeg heller ikke bånd på min munn, men jeg vil tale med angst i sinnet og klage i bitter sjelekval.» «Heller døden enn disse smerter! Jeg er lei av dette! Jeg lever ikke evig. La meg være! Mine dager er som et pust.» ⁴ AoO3 57.2

Selv om Job var trett av å leve, fikk han ikke lov å dø. Han ble gjort oppmerksom på fremtidens muligheter, og han fikk et budskap med håp: AoO3 57.3

«La ingen urett bo i ditt telt! — da kan du plettfri løfte hodet, stå der støtt og ikke frykte. For du skal glemme din møye; du skal bare ha et minne om den, slik du minnes vann som rant forbi. Ditt liv skal overstråle middagssolen, og mørket skal bli som den lyse morgen. Du kan være tillitsfull, for det er håp; du kan se deg om og legge deg trygt. Ingen skremmer deg når du går til ro, mange prøver å vinne din gunst. Men de onde får sløve øyne. De har ikke mer noe tilfluktssted, deres eneste håp er å få ånde ut.» ⁵ AoO3 57.4

Job reiste seg fra motløshetens og fortvilelsens dyp og fikk oppleve ubetinget tillit til Guds nåde og frelsende kraft. I seiersglede utbrøt han: «Men jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden. Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed.» Da svarte Herren Job ut av stormen og åpenbarte sin store makt for ham. ⁶ Da Job så et glimt av Skaperen, følte han avsky for seg selv og viste sin anger i støv og aske. Nå kunne Herren gi ham sin rike velsignelse og gjøre hans siste år til de beste i hans liv. AoO3 57.5

Håp og mot er viktige forutsetnin-ger for å kunne yte Gud en udelt tje-neste. Dette er troens frukter. A hengi seg til motløshet er synd, men også ufornuftig. Gud både kan og vil gi sine tjenere den styrke de trenger for å komme gjennom prøver og motgang. Fiendens opplegg kan virke både gjennomlenkt og velfundert, men Gud kan kullkaste selv dc mest solide pla-ner. Det vil han gjøre når tiden er inne og på hans egen måte, når han ser at hans tjeneres tro er blitt tilstrekkelig prøvd. AoO3 57.6

Det finnes et effektivt botemiddel for dem som er motløse — tro, bønn, arbeid. Tro og arbeid gir en tillit og en tilfredshet som vil øke dag for dag. Er du fristet til å gi etter for angst og motløshet? Selv når dagene er som mørkest og utsiktene synes mest håpløse, skal du ikke frykte. Stol på Gud. Han kjenner ditt behov. Han har all makt. Hans grenseløse kjærlighet og omhu svikter aldri. Vær ikke engstelig for at han skal unnlate å oppfylle sine løfter. Han er evig sannhet. Aldri vil han forandre den pakten han har inngått med dem som elsker ham. Han vil gi sine trofaste tjenere den hjelp de til enhver tid trenger. Apostelen Paulus gjengir Guds svar på hans bønn: ««Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da cr jeg sterk.» ⁷ AoO3 58.1

Sviktet Gud Elia i denne prøvens stund? Slett ikke! Han brydde seg ikke mindre om sin tjener da han følte seg sviktet av Gud og mennesker, enn da ilden lynte fra himmelen og opplyste fjellet som svar på hans bønn. Mens Elia lå og sov, ble han vekket av en lett berøring og hørte en mild stemme. Forskrekket for han opp og skulle til å flykte fordi han fryktet at fienden hadde oppdaget ham. Men det milde ansiktet han så inn i, var ikke av en fiende, men av en venn. Gud hadde sendt en engel fra himmelen med mat til sin tjener. «Stå opp og spis!» sa engelen. Og da han så seg om, fikk han øye på et lite nybakt brød og en krukke med vann like ved siden av hodet sitt. AoO3 58.2

Da Elia hadde spist, la han seg til å sove igjen. Atter kom engelen til ham. Han rørte ved den utmattede mannen og sa mildt og medfølende: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» Da stod han opp og spiste og drakk. Styrket av maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds fjell, Horeb. Der gikk han inn i en hule som han var i om natten. AoO3 58.3