Alfa og Omega 3

7—Fra heltemot til motløshet

Da Ba’al-profetene var ryddet av veien, var det skapt forutsetning for å gjennomføre en åndelig reformasjon blant de ti stammene i nord. Elia hadde påtalt folkets frafall og oppfordret dem til å ydmyke seg og vende om til Herren. Himmelens straffedommer var fullbyrdet, og folket hadde bekjent sin synd og erkjent at deres fedres Gud var den levende Gud. Nå skulle himmelens forbannelse kalles tilbake og de skulle igjen få del i livets materielle velsignelser. Landet skulle bli forfrisket av regn. «Nå kan du gå opp og spise og drikke,» sa Elia til Akab, «for jeg hører suset av regn.» Deretter gikk han opp på toppen av fjellet for å be. AoO3 52.1

Det var ikke synlige tegn til værforandring som gjorde at Elia så tillitsfullt rådet Akab til å forberede seg på regn. Han så ingen skyer på himmelen og hørte ingen torden. Han sa bare det som Guds Ånd tilskyndet ham vil å si som svar på hans egen sterke tro. Dagen igjennom hadde han modig gjort Guds vilje og vist at han hadde ubetinget tillit til det Gud hadde sagt. Og nå, da han hadde gjort alt som stod i hans makt, visste han at himmelen ville sende de velsignelsene som var lovt. Den samme Gud som hadde sendt tørken, hadde lovt folket strømmer av regn hvis de ville gjøre det rette. Nå ventet Elia på at løftet skulle bli oppfylt. Med ansiktet mellom knærne som tegn på ydmykhet bad han til Gud for det angrende Israel. AoO3 52.2

Gjentatte ganger sendte Elia tjeneren sin til et sted i nærheten der det var utsyn over Middelhavet, for at han skulle se om det var noe synlig tegn på at Gud hadde bonnhort ham. Hver gang kom tjeneren tilbake og meldte: «Det er ingen ting å se!» Elia ble ikke utålmodig. Han mistet heller ikke troen, men fortsatte med å be inderlig til Gud. Seks ganger kom tjeneren tilbake og fortalte at det ikke var tegn til skyer på den kobberaktige himmelen. Tillitsfullt sendte han tjeneren av sted enda en gang, og da han kom tilbake, kunne han melde: «Jeg ser en liten sky som stiger opp av havet. Den er ikke større enn neven på en mann.» AoO3 52.3

Det var tilstrekkelig. Elia ventet ikke til himmelen var mørk av skyer. Den lille skyen gav løfte om strømmer av regn. Han handlet i samsvar med sin tro og sendte øyeblikkelig tjeneren bort til Akab for å si at han måtte spenne for og dra hjem, så ikke regnet skulle hefte ham. AoO3 53.1