Alfa og Omega 3

255/280

Løfte om lojalitet

Etter lovsangen ble Israels historie repetert for folket. Dette ble en påminnelse om Guds store godhet mot dem og om deres egen utakknemlighet. Deretter gav hele forsamlingen høytidelig til kjenne at de ville rette seg etter alle Guds bud. De var blitt straffet for sine synder. Nå erkjente de at Gud hadde behandlet dem rettferdig, og de forpliktet seg til å etterleve hans lov. Dette ble gjort til en «bindende avtale» som skulle oppbevares til minne om det de hadde forpliktet seg til. Derfor ble pakten formulert skriftlig, og dokumentet ble signert av prestene, levittene og stor-mennene. Den skulle minne dem om deres plikt og verne dem mot fristelse. AoO3 360.5

Folket «sverget dyrt og hellig at de ville følge Guds lov som var gitt ved Moses, Guds tjener. De ville holde alle budene fra Herren vår Gud, alle hans lover og forskrifter, og leve etter dem». Denne eden innbefattet et løfte om at de ikke ville gifte seg med innbyggerne i landet. AoO3 360.6

Før fastedagen var slutt, gav folket enda en bekreftelse på at de ville vende om til Herren, ved at de forpliktet seg til å slutte med å vanhellige sabbaten. Denne gangen brukte ikke Nehemja sin myndighet til å hindre hedenske handelsfolk i å komme inn i Jerusalem, slik han gjorde ved et senere tilfelle. Han forsøkte likevel å hindre at folket gav etter for fristelse ved å få dem til å gi et høytidelig løfte om at de ikke ville handle med disse kjøpmennene og på den måten overtre sabbaten. Han håpet at dette ville holde handelsmennene borte, så det ble slutt på denne trafikken. AoO3 360.7

Det ble også gjort tiltak til støtte av den offentlige gudstjenesten. Foruten å gi tiende forpliktet forsamlingen seg til å yte en viss sum hvert år til helligdomstjenesten. Nehemja skriver: «Hvert år skal vi komme til Herrens hus med den første grøden av vår jord og den første modne frukt av alle slags trær. Like ens skal vi, slik det er foreskrevet i loven, føre opp til vår Guds hus de førstefødte av våre sønner og av våre husdyr, både storfe og småfe.» AoO3 361.1

Israelittene hadde vendt om til Gud, og de angret dypt sitt frafall. De hadde bekjent sin synd med sorg og klage. De hadde erkjent Guds rettvise handlemåte med dem, og hadde forpliktet seg til å etterleve hans lov. Nå skulle de vise at de stolte på hans løfter. Gud hadde godkjent deres anger, derfor skulle de glede seg i forvissningen om at syndene var tilgitt og at Gud hadde tatt dem til nåde. AoO3 361.2

Nehemjas innsats for å gjeninnføre den sanne gudsdyrkelsen hadde lykkes i fullt monn. Hvis folket holdt det løftet de hadde gitt, og rettet seg etter Guds ord, ville Herren også oppfylle sine løfter ved å gi dem rike velsignelser. AoO3 361.3

For dem som er overbevist om sin synd og er nedtrykt på grunn av sin egen uverdighet, er denne erfaringen en kilde til tro og fortrøstning. Bibelen taler tydelig om følgene av israelittenes frafall, men den skildrer også deres dype ydmykelse og anger og deres oppriktige hengivenhet og store offervilje da de igjen vendte om til Herren. AoO3 361.4

Det gir alltid varig glede for den som vender om til Herren. Når en synder lar Den Hellige Ånd slippe til, ser han sin egen skyld og urenhet i motsetning til den hellige Gud som gransker hjerter. Han føler seg fordømt på grunn av sin synd. Men han skal ikke miste motet og fortvile, for tilgivelsen er alt skaffet til veie. Han kan glede seg over at synden er tilgitt og at hans himmelske Far elsker ham. Gud er så stor at han tar syndige, angrende mennesker i sin kjærlige favn, forbinder sårene deres, renser dem for synd og kler dem i frelsens drakt. AoO3 361.5