Alfa og Omega 3

Nytt møte med Akab

Det gikk enda lang tid. I det tredje året kom Herrens ord til Elia, og det lød så: «Gå og tre fram for Akab! Nå vil jeg sende regn over jorden.» AoO3 41.2

Elia gjorde som Gud sa og gikk av sted og stilte seg frem for Akab. Omtrent samtidig med at profeten la ut på reisen til Samaria, foreslo Akab for slottshøvdingen Obadja at de skulle lete grundig etter kilder og bekker i håp om å finne gress til storfeet og småfeet som holdt på å sulte i hjel. Selv på slottet føltes de harde virkningene av den langvarige tørken. Kongen, som var dypt bekymret for dem som hørte til hoffet, bestemte seg for å dra ut sammen med sin tjener for å prøve å finne bcitestcder. Så delte de landet mellom seg; de skulle dra gjennom det hver for seg, Akab fér en vei og Obadja en annen. Mens Obadja var underveis, møtte han Elia. Med det samme han drog kjensel på ham, falt han ned for ham og sa: «Er det deg, min herre Elia?» AoO3 41.3

Hele tiden mens Israel levde i fra-fall, var Obadja tro mot Herren. Kongen hadde ikke kunnet få ham til å svikte den levende Gud. Nå gav Elia ham dette ærefulle oppdrag: «Gå og si til din herre at Elia er her.» AoO3 41.4

Obadja ble livredd og utbrøt: «Hva ondt har jeg gjort, siden du vil gi meg i hendene på Akab og la ham drepe meg?» Å komme med en slik beskjed til Akab ville være å leke med doden. Derfor sa han til Elia: «Så sant Her-ren din Gud lever: Det fins ikke det folk eller rike som min herre ikke har sendt bud til for å lete etter deg. Når de så sa at du ikke var der, lot han det rike og folk avlegge ed på at de ikke kunne finne deg. Og nå sier du at jeg skal gå og fortelle min herre at Elia er her. Når jeg nå går fra deg, vil kanskje Herrens Ånd rykke deg bort til et sted som jeg ikke vet on\. Kommer jeg så og sier fra til Akab, og han ikke finner deg, vil han drepe meg,» AoO3 41.5

Inntrengende bad Obadja om at Elia ikke måtte tvinge ham. «Jeg, din tjener, har da fryktet Herren helt fra ungdommen av. Har du ikke hørt, herre, hva jeg gjorde den gang Jesabel drepte Herrens profeter? Da skjulte jeg hundre mann i to huler, femti mann i hver hule, og sørget for mat og drikke til dem. Og nå sier du at jeg skal gå og fortelle min herre at Elia er her. Da vil han drepe meg!» AoO3 42.1

Med en høytidelig ed lovte Elia at han ikke skulle gå forgjeves: «Så sant han lever, Herren, Allhærs Gud, som jeg tjener: I dag vil jeg tre fram for kongen.» Med denne forsikring gikk Obadja sin vei. Han møtte Akab og fortalte ham alt sammen. AoO3 42.2

Med en blanding av overraskelse og frykt lyttet kongen til budskapet fra den mannen som han fryktet og hatet, og som han hadde lett etter med så utrettelig iver. Han var fullstendig klar over at Elia ikke ville sette livet på spill bare for å treffe ham. Kunne det tenkes at profeten ville kunngjøre enda en ulykke over Israel? Kongen ble livredd. Han husket Jeroboam og armen hans som stivnet. Akab kunne ikke unngå å følge oppfordringen, og han turde heller ikke legge hånd på Herrens budbærer. Sammen med en livvakt gikk den skjelvende kongen for å møte profeten. AoO3 42.3

Kongen stod ansikt til ansikt med Elia. Selv om Akab var besatt av et brennende hat, var det som han nå var helt uten mot og kraft. Så stammet han frem: «Er du her, du som fører ulykke over Israel?» Uten at Akab tenkte over det, gav han her uttrykk for sine innerste følelser, for han var fullstendig klar over at det var ved Guds ord at himmelen var blitt som kobber. Likevel prøvde han å gi Elia skylden for de harde straffedommer som hadde rammet dem. AoO3 42.4

Den som handler ille, har en tendens til å gi Guds budbærere skylden f or de ulykker som er en direkte følge av å vike av fra de rette stier. De som gir seg Satan i vold, kan ikke se situasjonen slik Gud ser den. Når sannhetens speil blir holdt opp foran dem, blir de ergerlige fordi de føler seg iret-tesatt. Blindet som de er av synd, nekter de å angre. De mener at Guds tjenere er imot dem, og at de derfor bør settes kraftig på plass. AoO3 42.5

Idet Elia står foran Akab, er han klar over sin uskyld, og han prøver hverken å unnskylde seg selv eller smigre kongen. Heller ikke prøver han å unngå kongens raseri ved å fortelle at tørken snart er forbi. Han har ingen unnskyldning å komme med. I harme og full av nidkjærhet for Guds ære tilbakeviser han Akabs beskyldning. Uten frykt slår han fast at det er kongens synder og hans fedres synder som har medført denne fryktelige ulykken over Israel. Modig sier han: «Det er ikke jeg som fører ulykke over Israel, men du og din ætt. For dere har sviktet Herrens bud og fulgt Ba’al-gudene.» AoO3 42.6

Også i dag er det behov for en rost som kan tale til rette, for grove synder har skilt menneskene fra Gud. «Vi vil ikke ha denne mannen til konge over oss,» ¹¹ lyder det fra tusentalls røster. Den glatte forkynnelsen som så ofte lyder, gjør ikke noe varig inntrykk. Basunen gir ikke noen klar lyd. Men-neskene blir ikke truffet av de enkle, skarpe sannhetene i Guds ord. AoO3 42.7

Hvis de som gir seg ut for å være kristne, skulle gi uttrykk for sin virke-lige mening, ville mange av dem svare: «Hvorfor si tingene rett ut? De kunne like gjerne spørre: Hvorfor var det nødvendig at døperen Johannes sa til fariseerne: «OrmeyngelI Hvem har lært dere hvordan dere skal unnslippe den kommende vredesdom?» ¹² Hvorfor var det nødvendig å gjøre Herodias sint ved å si til Herodes at han ikke hadde lov til å leve sammen med sin brors kone? Kristi forløper mistet livet fordi han sa tingene rett ut. Hvorfor kunne han ikke ha fortsatt sin gjerning uten å utsette seg for hat hos dem som levde i synd? AoO3 43.1

Slik resonnerer mange mennesker som burde vært trofaste talsmenn for Guds lov, inntil troskapen må vike for taktiske hensyn, og synden får utfolde seg fritt. Når skal den trofaste røsten igjen lyde og tale synderen til rette? AoO3 43.2

«Du er mannen!» ¹³ Slike klare og utvetydige ord, som profeten Natan møtte David med, høres sjelden fra prekestolene og kommer sjelden på trykk. Hvis de ikke hadde vært så uvanlige, ville Guds kraft ha sloppet til i langt sterkere grad blant mennes-ker. Herrens sendebud bør ikke klage over at deres anstrengelser ikke bærer frukt, så lenge de ikke oppgir sin trang til ros og til å gjøre mennesker til lags. Det er dette som får dem til å skjule sannheten. AoO3 43.3

De predikantene som legger an på å tekkes mennesker, og som roper: «Fred, fred!» når Gud ikke har forkynt fred, bør ydmyke seg for Gud og be om tilgivelse for sin mangel på oppriktighet og moralsk mot. Det er ikke fordi de har byrde for sin neste at de glaiter ul budskapet som er betrodd dem, men fordi de er nytclscssyke og makelig anlagt. Sann kjærlighet er først og fremst opptatt av Guds ære og menneskers frelse. Dc som har denne kjærligheten, vil ikke omgå sannheten for å unngå ubehagelighetene ved å tale rett ut. Når mennesker er i fare, vil Guds tjenere ikke ta hensyn til seg selv, men si det de har fått i oppdrag å forkynne. De vil ikke være med på å unnskylde eller glatte over det onde. AoO3 43.4

Det ville være ønskelig om hver eneste predikant var klar over hvor hellig hans tjeneste og gjerning er, og at han ville opptre like uforferdet som Elia. Ordets forkynnere er kalt av Gud til å være hans budbærere, og de har et fryktelig ansvar. Til dem er det sagt: «Overbevis, tal strengt, tal trøst!» ¹⁴ De skal forvalte himmelens hemmeligheter i Kristi sted. De skal oppmuntre de lydige og advare de ulydige, og de må ikke ta taktiske hensyn. Heller ikke må de bøye av fra den stien som Jesus har bedt dem å følge. De bør gå frem i tro, og huske at dc er omgitt av en «sky av vitner». Dc skal ikke tale ut fra seg selv, men det som cr pålagt dem av ham som er større enn jordens herskere. Deres budskap bør være: «Så sier Herren.» Gud kaller personer som Elia, Natan og døperen Johannes — slike som trofast vil fremholde hans budskap uten hensyn til følgene, og som modig vil forkynne sannheten, selv om det skal koste dem alt de eier. AoO3 44.1

Gud har ikke bruk for slike som er redd for å ta et fast standpunkt på ret-tens side i farens stund, når det er be-hov for alles styrke, mot og innfly-telse. Han spør etter dem som vil kjempe trofast mot all urett og føre krig mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Det er til slike han vil si: «Det er bra, du gode og tro tjener. ... Kom inn til gleden hos din herre!» ¹⁵ AoO3 44.2