Alfa og Omega 3

Budskapet til kong Akab

Gud hørte Elias bonn. De mange råd, formaninger og advarsler hadde ikke fått Israel til å vende on\. Nå var det kommet så langt at Gud måtte tale til dem ved hjelp av straffedommer. Ba’al-dyrkerne påstod at himmelens velsignelser — duggen og regnet — ikke kom fra Herren, men skyldtes naturkreftene, og at det var solens skapende kraft som gav jorden livskraft og fikk den til A gi avling. Derfor skulle Guds forbannelse hvile tungt over landet. De frafalne stammer i Israel skulle bli klar over hvor tåpelig det var å tro at de goder de opplevde, skyldtes Ba’als kraft. Nå skulle det hverken komme dugg eller regn i landet for folket angret og anerkjente Gud som kilden til alle velsignelser. AoO3 30.4

Elia fikk i oppdrag å overbringe himmelens domsbudskap til Akab. Han bad ikke selv om å bli Herrens sendemann. Herrens ord kom til ham. Elia var ivrig etter å fremme Guds sak, og han nolte ikke med å være lydig mot Gud, selv om det skulle resultere i at den onde kongen øyeblikkelig ville gjøre det av med ham. AoO3 31.1

Profeten drog straks av sted, og reiste dag og natt til han var fremme i Samaria. Da han kom til slottet, bad han ikke om tillatelse til å komme inn. Han ventet heller ikke på at hans ankomsi skulle bli meldt. Kledd i almin-nelige hverdagsklær som var vanlige for profetene på den tiden, gikk han rett forbi vaktene og stod straks etter foran den overraskede kongen. AoO3 31.2

Elia beklaget ikke at han kom så brått. En som var større enn Israels konge, hadde sendt ham. Han løftet hånden mot himmelen og forsikret i den levende Guds navn at hans straf-fedom ville ramme Israel. «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.» AoO3 31.3

Elia viste en sterk tro på den aldri sviktende kraften i Guds ord da han overbrakte budskapet. Hvis han ikke hadde hatt ubetinget tillit til den Gud han tjente, ville han aldri stilt seg frem for Akab. AoO3 31.4

På veien til Samaria hadde Elia passert elver som aldri tørket ut, og grønne, praktfulle skoger som så ut som om de aldri skulle visne. Alt var vakkert. Han kunne ha undret seg på hvordan elver som hadde rent i umin-nelige tider, kunne tørke ut, og hvor-dan disse åser og daler kunne bli svidd av tørke. Men han lot ikke vantroen få innpass. Han trodde fullt og fast at Gud ville ydmyke det frafalne Israel, og at straffedommene ville få folket til å angre. Gud hadde talt, og hans ord kunne ikke slå feil. Med fare for sitt liv utførte Elia fryktløst sitt verv. AoO3 31.5

Budskapet om den truende straffe-dom kom som lyn fra klar himmel for den onde kongen. Men før Akab rakk å gjenvinne fatningen eller finne et svar, var Elia borte, like plutselig som han hadde kommet, og uten å vente og se hvordan kongen reagerte på budskapet. Herren drog foran ham og ryddet veien. Han sa til ham: «Dra bort herfra, ta veien mot ost og gjem deg i Krit-dalen, øst for Jordan! Der kan du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sorge for mat til deg.» AoO3 31.6

Kongen forhørte seg nøye om pro-feten, men han var og ble borte. Dronning Jesabel, som ble rasende for det utsagnet som holdt himmelens velsignelser tilbake, rådførte seg om-gående med Ba’al-prestene, l felles-skap forbannet de profeten og utfordret Guds vrede. Selv om det var om å gjore for dem å finne den personen som hadde kunngjort straffedom-men, ville det ikke lykkes. De kunne heller ikke skjule at landet var blitt hjemsøkt på grunn av frafallet. Ny-heten om Elia, hans fordømmelse av Israels synder og forutsigelsen om den straffen som ventet, spredte seg raskt. Noen ble redde, men stort sett ble det himmelsendte budskapet mottatt med hån og forakt. AoO3 31.7