Alfa og Omega 3

Tre år uten regn

Profetens ord ble oppfylt i samme øyeblikk. De som i begynnelsen rea-gerte lettsindig på advarselen om at det ville skje en katastrofe, kom snart på andre tanker. Etter noen få måneder tørket jorden inn, og alt planteliv visnet fordi det hverken falt dugg eller regn. Etter som tiden gikk, sank vannstanden i elver som aldri før hadde manglet vann, og bekkene begynte å tørke inn. Likevel ble folket tilskyndet av sine ledere til å stole på Ba’als makt og sette Elias profeti til side som tomt snakk. Fremdeles påstod prestene at det var Ba’al som fikk det til å regne. Vær ikke redd Elias Gud og bry dere ikke om det han sier, sa de, for det er Ba’al som gir avling og skaffer mat til mennesker og dyr. AoO3 32.1

Guds budskap til Akab gjorde at Jesabel og prestene hennes og alle som dyrket Ba’al og Asjera, fikk an-ledning til å vise hva deres guder dugde til, og til å prøve å bevise at Elia f6r med falskhet. Elia profeterte alene mot flere hundre avgudsprester. Hvis Ba’al likevel kunne trosse profetens ord og sende dugg og regn, få elvene til å fortsette å strømme og plantene til å vokse, måtte Israels konge gjerne tilbe ham, og folket gjerne si at han var Gud. AoO3 32.2

Ba’al-prestene er fast bestemt på å holde folket fanget i bedraget, og de fortsetter derfor med å ofre til sine guder og rope til dem dag og natt for å få dem til å sende regn over jorden. Ved å bringe kostbare ofringer forsøker prestene å mildne gudenes vrede. Med en iver og utholdenhet som er verd en bedre sak, trenger de seg sammen rundt de hedenske altrene for å be om regn. Natt etter natt lyder deres rop og bønner i det skjebneramte landet, men ikke en eneste sky viser seg på himmelen for å skygge for de bren-nende solstrålene. Hverken dugg eller regn forfrisker den uttørkede jorden. Ingenting av det Ba’al-prestene foretar seg, kan rokke ved Herrens ord. AoO3 32.3

Det går et år, men fremdeles kom-mer det ikke regn. Jorden er avsvidd som etter en brann. Den glødende solen fortærer den lille vegetasjonen som har overlevd. Vannkildene tør-ker ut, og rautende og brekende stor-fe og småfe vildrer omkring i panikk. Marker som en gang stod frodige, er blitt døde og golde som ørkensanden. Skogholtene som er vigslet til avgudene, er bladløse. Trærne står ribbet og spøkelsesaktige og gir ingen skygge. Luften er torr og kvelende. Sandstormer blender øynene og gjor det vanskelig å puste. Det som en gang var blomstrende byer og landsbyer, er blitt sørgesteder. Sult og tørst krever mange ofre blant mennesker og dyr. Hungersnøden med alle dens redsler kommer stadig nærmere. AoO3 32.4

Men på tross av disse bevisene på Guds makt angret ikke Israel. Heller ikke lærte de det Gud gjerne ville de skulle lære. De kunne ikke innse at han som skapte naturen, har makt over naturlovene og kan bruke dem til å velsigne eller ødelegge. Stolte som de var og fortryllet av avgudsdyrkelsen, var de ikke villige til å ydmyke seg under Guds allmakt. I stedet prøvde de å finne en eller annen forklaring på ulykken som hadde rammet dem. AoO3 33.1

Jesabel avviste blankt at tørken var en straffedom fra Herren. Hun var fast bestemt på å trosse himmelens Gud, og sammen med nesten hele Israel gav hun Elia skylden for all deres ulykke. Hadde han ikke talt imot deres gudsdyrkelse? Hun hevdet at hvis han bare kunne bli ryddet av veien, ville gudenes vrede legge seg og deres vanskeligheter opphøre. AoO3 33.2