Alfa og Omega 3

Folket vendte ikke om

Tiden var inne til en grundig hjerteransakelse. Mens Josjia regjerte, var det enda håp for folket. Men han kunne ikke lenger gå i forbønn for dem, for han hadde falt i krigen. Fol-kets synder var så store at det nesten var for sent å gå i forbønn for dem. Herren sa: «Om så Moses og Samuel trådte fram for meg, ville jeg ikke ha medkjensle med dette folket. Send dem bort fra meg, la dem fare! Og spør de deg: «Hvor skal vi gå?» skal du svare dem: Så sier Herren: Til dø-den med dem som skal dø, la sverd ramme dem som skal falle for sverd, og hunger dem som skal sulte i hjel, i fangenskap med dem som skal tas til fange!» ¹⁷ AoO3 203.4

Hvis det ubotferdige folket nektet å ta imot innbydelsen Gud nå sendte dem, ville de bli rammet av de samme straffedommer som Nordriket var blitt utsatt for mer enn et århundre tidligere. Nå lød budskapet til dem: «Dersom dere ikke vil adlyde meg og følge den loven jeg har lagt fram for dere, så dere hører på mine tjenere profetene, som jeg sender dere sent og tidlig — enda dere ikke vil hore, da gjør jeg med dette templet som med Sjilo, og denne byen gjør jeg til en forbannelse for alle folkeslag på jorden.» ¹⁸ AoO3 203.5

De som var til stede i tempelforgården og lyttet til det Jeremia sa, skjønte godt hentydningen til Sjilo og det som hadde skjedd på Elis tid da filisterne overvant Israel og tok paktkisten med seg. AoO3 204.1

Elis synd var at han så gjennom fingrene med sønnenes syndige liv, de som gjorde tjeneste i templet, og med den ondskap som hersket i hele landet. Fordi han forsømte å rette på disse onder, ble Israel rammet av en fryktelig katastrofe. Hans sønner falt i slaget, Eli selv mistet livet, Guds paktkiste ble ført bort fra Israel, og tretti tusen israelitter ble drept. Alt dette skjedde fordi synden hadde fått lov å florere uhindret. Folket hadde innbilt seg at de ville seire over filisterne til tross for deres syndige liv, bare de hadde paktkisten hos seg. Slik også på Jeremias tid. Folket i Juda trodde at de kunne unngå den rettferdige straffen for deres ondskap, hvis de bare nøye overholdt reglene for tempeltjenesten. AoO3 204.2

Det som hendte da, er tydelig tale til dem som bærer ansvar i Guds menighet i dag. Det er en alvorlig påminnelse om å gripe inn på en ansvarlig og samvittighetsfull måte overfor det som vanærer sannhetens sak. De som hevder at de er blitt betrodd Guds lov, må ikke tro at de kan unngå hans rett-ferdige dom, bare fordi de utad viser aktelse for budene. Ingen må unndra seg irettesettelse når de gjør det som er galt, eller anklage Guds tjenere for unødig stor nidkjærhet når de prøver å fjerne det onde fra leiren. ¹⁹ AoO3 204.3

Gud avskyr synd og oppfordrer dem som hevder å holde hans lov, tii å avstå fra all urett. Hvis mennesker i dag unnlater å angre og vise villig ly-dighet, vil det få like alvorlige folger som det fikk for det gamle Israel. Det finnes en grense for hvor lenge Gud holder straffedommen tilbake. Øde-leggelsen av Jerusalem på Jeremias tid er en alvorlig advarsel til det nye Israel om at man ikke ustraffet kan forsømme de råd og formaninger som er gitt gjennom hans utvalgte tjenere. AoO3 204.4