Alfa og Omega 3

Jeremia advarer

Som en klok byggmester prøvde Jeremia helt fra begynnelsen av sin livsgjerning å oppmuntre folket i Juda til å legge en solid grunnvoll for sitt åndelige liv ved oppriktig anger. I lang tid hadde de bygd med materi-aler som apostelen Paulus sammen-lignet med tre, høy og halm. Jeremia karakteriserer dette som skrap. «De skal kalles vraket sølv, for Herren har vraket dem,» sa han om det ubotferdige folket. ⁶ Nå oppfordret han dem til å bygge klokt og med tanke på evigheten. De skulle legge bort frafallets og vantroens søppel og legge en grunnvoll av rent gull, renset sølv og edelsten — tro, lydighet og gode gjerninger — det eneste en hellig Gud kan godta. AoO3 200.5

Slik talte Herren til sitt folk gjen-nom Jeremia: «Vend om, du frafalne Israel! lyder ordet fra Herren. Jeg ser ikke lenger på deg med harme, men vil vise miskunn, lyder ordet fra Her-ren, jeg vil ikke for evig være vred. Bare erkjenn din skyld, at du har gjort opprør mot Herren din Gud,... Vend om, dere frafalne sønner! lyder ordet fra Herren. For jeg er herre over dere.» «Så tenkte jeg dere ville kalle meg far og aldri vende dere bort fra meg.» «Vend tilbake, dere frafalne sønner, så skal jeg lege deres frafall.» ⁷ AoO3 200.6

I tillegg til denne manende innby-delsen fortalte Herren hvilke ord de skulle bruke når de vendte om til ham. De skulle si: «Se her, vi kommer til deg, for du er Herren vår Gud. Det er løgn og bedrag, det som skjer på haugene, den ville larm på fjellene. Sannelig, bare hos Herren vår Gud er det frelse for Israel.... Så la oss ligge i vår skam, la vanæren dekke oss! For vi har syndet mot Herren vår Gud, både vi og våre fedre, fra vi var unge og til i dag; vi har vært ulydige mot Herren vår Gud.» ⁸ AoO3 201.1

Josjias reformasjon hadde ført til at nasjonen kvittet seg med avguds-templene, men folkets sinn forandret seg ikke. Sannhetens frø, som hadde spirt og gitt løfte om en rik høst, ble kvalt av torner. Et nytt og lignende frafall ville være skjebnesvangert. Derfor ønsket Herren å vekke dem og få dem til å innse faren. Bare hvis de var tro mot ham, kunne de ha håp om fremgang og Guds velGang på gang minnet Jeremia dem om de råd de hadde fått i Femte Mo-sebok. Mer enn noen annen profet Ia han vekt på den undervisning som var gitt i Moseloven, og påviste hvordan den kunne bringe de største åndelige velsignelser både til folket som et hele og til den enkelte personlig. På en inn trengende måte forkynte han: «Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så finner dere hvile.» ⁹ AoO3 201.2

Ved en bestemt anledning fikk profeten pålegg fra Herren om å ta plass ved en av hovedveiene inn til byen og innskjerpe betydningen av å holde sabbaten hellig. Innbyggerne i Jerusalem stod i fare for å miste sabbatens hellighet av syne, og de ble høytidelig advart mot å utføre verdslig arbeid på den dagen. De fikk løfte om velsignelse hvis de var lydige. Herren sa: «Dersom dere vil høre på meg, lyder ordet fra Herren, så dere ikke bærer noen bør inn gjennom portene i denne byen på sabbatsdagen, men holder hviledagen hellig og ikke utfører noe arbeid, da skal konger som sitter på Davids trone og som kjører med hester og vogner, få komme inn gjennom portene, både de og høvdingene de-res, mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem. Og det skal alltid bo folk i denne byen.» ¹⁰ AoO3 201.3

Løftet om velstand som lønn tor troskap ble gitt sammen med en pro-feti om de fryktelige straffedommer som ville ramme byen hvis innbyggerne ikke var tro mot Gud og ikke rettet seg etter hans lov. Hvis de ll\ke gav akt på oppfordringene til å lyde Herren deres fedres Gud og holde hans sabbat hellig, ville byen og dens palasser bli fullstendig ødelagt av AoO3 201.4

Silk gikk profeten helt og fullt inn for den riktige livsstil som så tydelig var fremstilt i lovboken. Men forhol-dene i Juda var slik at bare de mest drastiske tiltak kunne frembringe en forandring til det bedre. Derfor ar-beidet profeten så iherdig for de ubotferdige. Han kom med denne inntrengende oppfordring: «Bryt dere nytt land, og så ikke mer blant torner 1» «Jerusalem, rens ditt hjerte for ondskap, så skal du bli berget.» ¹¹ AoO3 201.5

Men det store flertall av folket gav ikke akt på oppfordringen til anger og reformasjon. Etter at den gode kong Josjia var død, hadde landets ledere misbrukt sin posisjon og ført mange på avveier. Joakas var blitt av-satt av egypterkongen og ble etter-fulgt av Jojakim, som var en eldre sønn av Josjia. Fra den tid Jojakim begynte å regjere, hadde Jeremia lite håp om å redde sitt kjære land fra ødeleggelse, og hindre at folket kom i fangenskap. Men han fikk ikke lov å holde seg taus mens landet var truet av fullstendig ødeleggelse. De som fremdeles var lojale mot Gud, skulle oppmuntres til fortsatt å gjøre det som var riktig, og de som levde i synd, skulle om mulig tilskyndes til å avstå fra det onde. AoO3 202.1

Krisen krevde at det ble satt i gang et omfattende offentlig tiltak. Herren påla Jeremia å stille seg i tempelforgården og tale til alle av Juda-folket som gikk inn og ut. Han måtte ikke utelate et eneste ord av det Herren gav ham å si, så synderne i Sion skulle ha den best mulige anledning til å høre, så de kunne avstå fra sin ondskap. AoO3 202.2

Profeten fulgte oppfordringen. Han stilte seg i porten til Herrens hus og talte advarende og manende til folket. Under Den Allmektiges inspira-sjon uttalte han: AoO3 202.3

«Hør Herrens ord, alle dere judeerc som går inn gjennom disse por-tene for å bøye dere og tilbe Herren. Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: La deres atferd og gjerninger forbedres, så lar jeg dere bo på dette sted. Sett ikke deres lit til løgnaktige ord som disse: «Her er Herrens tem-pel, Herrens tempel, Herrens tem-pel!» Men dersom dere forbedrer de-res atferd og gjerninger og gjør rett mot hverandre, dersom dere ikke un-dertrykker innflyttere, farløse og en-ker, ikke lar det flyte uskyldig blod på dette sted og ikke holder dere til andre guder, til skade for dere selv, da vil jeg for alle tider la dere bo på dette sted, i det landet jeg gav deres fedre i gamle dager.» ¹² AoO3 202.4

Det er tydelig at Herren nødig ville tukte dem. Han holder straffedommene tilbake og går i rette med de ubotferdige. Han som «viser miskunn og øver rett og rettferd på jorden», har medynk med sine villfarne barn og prøver på enhver mulig måte å lære dem veien til evig liv. ¹³ AoO3 202.5

Han hadde ført israelittene ut av trelldom, for at de kunne tjene ham, den eneste sanne og levende Gud. Selv om de i lang tid hadde dyrket avguder og ringeaktet hans advarsler, gir han nå til kjenne sin villighet til å holde straffedommen tilbake og gi dem enda en anledning til å vende om. Han gjorde det klart at den truende dommen bare kunne avverges hvis det skjedde en gjennomgripende sinnsendring. Å stole på at templet og tempeltjenesten kunne redde dem, ville være fåfengt. Ritualer og seremonier kunne ikke sone synd. Selv om de roste seg av at de var Guds utvalgte folk, kunne de bare unngå følgene av sin lovløshet ved at de vendte om og begynte å leve et nytt liv. AoO3 202.6

I byene i Juda og på gatene i Jerusalem skulle Jeremia forkynne: «Hør ordene i denne pakten» — Herrens tydelige veiledning som fantes i Den hellige skrift — «og lev etter dem!» ¹⁴ Det var dette budskapet han forkynte da han stod i tempelforgården ved be-gynnelsen av Jojakims regjeringstid. AoO3 203.1

Jeremia gav et kort overblikk over Israels erfaringer fra utgangen av Egypt. Slik lød Guds pakt med dem: «Hør på det jeg sier, så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Gå alltid på den veien jeg byr dere, så skal det gå dere vel.» I flere tilfeller hadde de på en skammelig måte brutt denne pakten. Det utvalgte folket hadde fulgt «sine egne tanker, sitt onde og harde hjerte. De snudde ryggen til meg, ikke ansiktet».¹⁵ AoO3 203.2

«Hvorfor skal dette folket i Jerusa-lem stadig falle fra?» spurte Herren. Profeten lot dem vite at det var fordi de ikke ville rette seg etter Herren de-res Guds røst og avviste irettesettelser. «Det er slutt på ærligheten, den er forsvunnet fra deres munn,» klaget han. «Selv storken under himmelen kjenner sine faste tider; turtelduen, svalen og trosten passer tiden da de skal komme. Men folket mitt kjenner ikke den rett som Herren krever.» «Skulle jeg ikke straffe dem for slikt? lyder ordet fra Herren. Skulle jeg ikke hevne meg på et folk som dette?» ¹⁶ AoO3 203.3