Alfa og Omega 3

Josjia reformerer gudstjenesten

Kongen måtte la Gud bestemme hva som skulle skje. Han kunne ikke forandre Herrens evige forsett. Men selv om Herren hadde kunngjort him-melens straffedommer, unnlot han ikke å gi folket anledning til å angre og vende om. Josjia oppfattet dette slik at Gud var villig til å blande sine straffedommer med nåde, og han be-stemte seg for å gjøre alt som stod i hans makt for å gjennomføre grundige reformer. Øyeblikkelig kalte han sammen de eldste og de øverste em-betsmenn i Jerusalem og Juda sammen med hele folket. Disse møttes med kongen i tempelforgården, der også prestene og levittene var med. AoO3 195.3

Til denne veldige forsamlingen leste kongen selv alt det som stod i paktsboken som var funnet i Herrens hus. Kongen var dypt beveget da han leste. Han følte seg nedbrutt da han over-brakte budskapet. Dette gjorde et dypt inntrykk på tilhørerne. De intense følelser som preget kongens ansikt, selve alvoret i budskapet og varselet om straffedommene som kunne ventes, gjorde alt sammen sin virkning, og mange bestemte seg for å følge kongens eksempel og be om tilgivelse. AoO3 195.4

Josjia foreslo nå at de fremste menn i riket sammen med folket skulle slutte en høytidelig pakt fremfor Guds åsyn, om at de ville samarbeide i å gjennomføre radikale forandringer. «Kongen stilte seg opp ved søylen og sluttet en pakt for Herrens åsyn: folket skulle følge Herren og holde hans bud, lovbud og forskrifter av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Slik skulle de oppfylle paktens ord som var skrevet i denne boken. Og hele folket gikk med i pakten.» ⁵ AoO3 195.5

I den reformasjonen som fulgte, bestemte kongen seg for å utrydde hvert eneste spor etter avgudsdyrkelsen. Så lenge hadde innbyggerne etterlignet nabofolkene og tilbedt bilder av tre og stein at det så ut som om det menneskelig sett var umulig å fjerne hvert eneste spor av disse onder. Men Josjia fortsatte sine anstrengelser for å rense landet. Så strengt opptrådte han overfor avgudsdyrkelsen, at han drepte alle offerhaug-prestene som fantes der. Han utryddet også åndemanerne og spåmennene, husgudene og avgudene og alle avskyelige gudebilder som var å se i Juda og Jerusalem. Slik ville han oppfylle de lovbud som var skrevet opp i den boken presten Hilkia hadde funnet i Herrens hus. ⁶ AoO3 196.1

Da riket flere hundre år tidligere var i ferd med å bli delt, prøvde Jeroboam, Nebats sønn, i åpen tross mot den Gud som Israel hadde tjent, å få folket til å slutte med å ta del i tempel - tjenesten i Jerusalem og begynne å dyrke fremmede guder. Han reiste et avgudsalter i Betel. I kommende år ville mange bli forledet til avgudsdyrkelse ved dette alteret. Da det ble vigslet, stod det plutselig en gudsmann fra Judea frem og fordømte den vanhellige seremonien. Han ropte mot al-teret og sa: AoO3 196.2

«Alter, alter! Så sier Herren: Det skal fødes en sønn i Davids ætt; Josjia skal han hete. På deg skal han ofre prestene fra offerhaugene som tenner offerild på deg; på deg skal han brenne menneskeben.» ⁷ Samtidig med dette utsagn skjedde det et tegn som viste at det var Herren som talte. AoO3 196.3

Det hadde gått tre hundre år. Også under den reformasjonen som Josjia gjennomførte, kom kongen til Betel der det gamle alteret stod. Nå skulle den profetien som var uttalt i Jeroboams påhør mange år tidligere, bli bokstavelig oppfylt. AoO3 196.4

«I Betel rev han også ned alteret og offerhaugen som Jeroboam, Nebats sønn hadde bygd, han som fikk Israel til å synde. Både alteret og haugen ble jevnet med jorden. Så knuste han steinene til støv og brente opp Asjerapælen. AoO3 196.5

Da Josjia snudde seg, fikk han øye på gravene som var der i fjellet. Han sendte folk av sted for å ta alle ben ut av gravene. Så brente han dem på alteret, og således gjorde han alteret urent. Slik ble det oppfylt, det ordet fra Herren som gudsmannen ropte ut da han kunngjorde dette. AoO3 196.6

Så spurte kongen: «Hva er det for en gravstein jeg ser der borte?» Mennene i byen svarte: «Det er graven til den gudsmannen som kom fra Juda og forutsa dette som du nå har gjort med alteret her i Betel.» Da sa kongen: «La ham hvile i fred! Ingen må flytte på hans ben.» Så lot de hans ben være, og likeså de ben som var igjen av profeten som var kommet fra Samaria.» ⁸ AoO3 196.7

På sørsiden av Oljeberget, rett overfor Herrens vakre tempel på Moria-fjellet, fantes de avgudstempler og gudebilder som Salomo hadde oppført for å behage sine hedenske koner. ⁹ I nesten tre hundre år hadde disse store, uhyggelige bilder stått på forargelsens fjell som tause vitner om Israels viscste konge og hans frafall. Josjia fjernet også disse og ødela dem. AoO3 197.1

For å styrke Juda-folkets tro på deres fedres Gud ytterligere, holdt kongen en stor påskefest etter de instrukser som fantes i lovboken. De som hadde ansvaret for gudstjenesten, gjorde alle forberedelsene, og på den store festdagen ble det gitt tallrike offer. «En slik påskehelg var det ikke blitt holdt siden den gang dommerne styrte i Israel, ikke så lenge det hadde vært konger i Israel og Juda.» ¹⁰ Men Josjia kunne ikke sone de synder som tidligere slekter hadde begått, selv om Gud så med stor velvilje på hans iver. Den fromhet som kongens medarbeidere la for dagen, kunne heller ikke endre sinnsholdningen hos alle dem som innbitt nektet å oppgi avgudsdyrkelsen og tjene den sanne Gud. AoO3 197.2

Josjia regjerte mer enn ti år etter den store påskefesten. I en alder av trettini år ble han drept i kamp med egypterhæren. Josjia ble gravlagt der hans fedre lå, og hele Juda og Jerusalem sørget over ham. «Jeremia kvad en klagesang over ham. Alle sangerne og sangerinnene talte om Josjia i sine klagesanger, og det har de> gjort til denne dag. Det ble en fast skikk i Israel å synge disse sangene, og de er nå skrevet ned blant klagesangene.» ¹¹ AoO3 197.3

«Det hadde aldri før vært noen konge som Josjia. Ingen hadde på den måten vendt om til Herren av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin makt, helt som Moseloven krever. Og heller ikke siden kom det noen konge som han. Likevel oppgav ikke Herren sin store vrede og harme som hadde flammet opp mot Juda, fordi Manasse gjorde så mye som krenket og harmet Gud.» ¹² AoO3 198.1

Snart ville Jerusalem bli fullstendig ødelagt, landets innbyggere ville bli ført i fangenskap til Babylonia for å lære det de ikke hadde villet lære under gunstigere forhold. AoO3 198.2