Alfa og Omega 3

Huldas profetiske budskap

På den tiden bodde det i nærheten av templet i Jerusalem en kvinnelig profet som hette Hulda. Kongen var fylt av bange anelser, og han kom nå til å tenke på henne. Han bestemte seg for å spørre Herren gjennom denne utvalgte budbæreren om det på noen måte stod i kongens makt å redde det villfarne Juda som nå befant seg på avgrunnens rand. AoO3 194.5

Alvoret i situasjonen og kongens ærbødighet for profeten fikk ham til å peke ut landets fremste menn som sine sendebud. Han sa til dem: «Gå og søk råd hos Herren for meg og fol-ket, for hele Juda, om innholdet i denne boken som cr funnet. For stor er Herrens harme som har flammet opp mot oss, fordi våre fedre ikke hørte på det som står i denne boken, og ikke gjorde alt det som er forcskrcvet oss.» AoO3 194.6

Gjennom Hulda gav Herren Josjia beskjed om at Jerusalems skjebne ikke kunne avverges. Selv om folket nå yd-myket seg for Gud, kunne de ikke unngå straffen. Deres sanser var blitt sløvet så lenge på grunn av synd, at de snart ville gjøre de samme synder om igjen, hvis de ikke ble straffet. Profe-ten sa: «Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg: Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og over dem som bor der, alt det som er nevnt i den boken Juda-kongen har lest. For de har gått bort fra meg og tent offerild for andre guder. Slik har de vakt min harme med sine henders verk. Harmen flammer mot dette stedet, og den skal ikke slokne.» AoO3 195.1

Herren ville likevel ta hensyn til at kongen ikke hadde nølt med å be om tilgivelse og nåde og ydmyke seg for Gud. Slik lød budskapet til ham: «Du ble ydmyk og bøyde deg for Herren da du hørte hva jeg talte mot dette stedet og mot dem som bor her: at de skal bli til skrekk og forbannelse. Fordi du flerret dine klær og gråt for mitt åsyn, så har jeg nå også hørt, lyder ordet fra Herren. Derfor vil jeg la deg komme til dine fedre. I fred skal du samles med dem i graven. Du skal slippe å se all den ulykken jeg fører over dette sted.» ⁴ AoO3 195.2