Alfa og Omega 3

Lovboken blir lest for Josjia

Lovteksten, som lenge hadde vært savnet, ble funnet i templet av øverstepresten Hiikia under den store restaurering som ble foretatt i samsvar med kong Josjias plan om å bevare helligdommen. Øverstepresten overlot den kostelige boken til Sjafan, en skriftkyndig. Han leste den og leverte den etterpå til kongen med beskjed om hvordan den var blitt funnet. AoO3 191.3

Det gjorde et dypt inntrykk på Jo-sjia da han for første gang hørte de formaninger og advarsler som stod i den gamle bokrullen. Aldri tidligere hadde han hatt en så klar forståelse av Guds tydelige utsagn da han stilte Israel på valg mellom «liv og død, velsignelse og forbannelse», og hvordan de gjentatte ganger var blitt oppfordret til å velge livet, for at de kunne ære Gud på jorden og være til velsignelse for alle folkeslag. Moses hadde gitt Israel denne formaning: «Vær modige og sterke! Veer ikke redde, og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke.» ¹ AoO3 191.4

Boken var full av løfter om Guds villighet til helt og fullt å frelse dem som stolte ubetinget på ham. Slik han hadde utfridd dem fra trelldommen i Egypt, ville han på en mektig måte sørge for at de kunne bosette seg i løf-tets land, og han ville sette dem fremst blant folkeslagene. AoO3 192.1

Det var løfter om velsignelser til dem som var lydige, og profetier om straffedommer over de ulydige. Da kongen lyttet til det som ble lest fra den inspirerte boken, ble han klar over at de forhold som var beskrevet, lignet dem som nettopp da preget hans eget rike. I forbindelse med den profetiske skildring av folkets frafall gjorde det et sterkt inntrykk på ham å høre de klare utsagn om at katastrofen ikke var langt borte, og at det ikke var noen redning. Ordbruken var ikke til å misforstå. For å gjøre alt helt klart var det i slutten av boken et sammendrag av Guds handlemåte med Israel i fortiden og de begivenheter som kunne ventes i fremtiden. Moses hadde sagt i hele Israels påhør: AoO3 192.2

«Lytt du himmel, jeg vil tale, hør ordene fra min munn, du jord! La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på det grønne gress, som regndråper over det som gror. Herrens navn vil jeg forkynne, og dere skal gi vår Gud ære. Han er Klippen, fullkomment er hans verk, rettferdige er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» AoO3 192.3

«Kom svunne dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, så forteller han deg, de gamle kan gi deg svar. Da Den Høyeste gav folkeslagene land og skilte menneskene fra hverandre, satte han grenser mellom folkene etter tallet på Israels sønner. Herrens del ble hans eget folk, Jakob ble hans arvelodd. Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken med ulende lyder. Han vernet ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyesten.» AoO3 192.4

Men Israel «forkastet Gud som hadde skapt ham, og viste forakt for sin frelsende klippe. De egget ham med fremmede guder og vakte hans harme med styggedom. De ofret til ånder som ikke er guder, til guddommer som de ikke kjente, nye og nylig oppkommet, guder som fedrene ikke visste om. Klippen, ditt opphav, brydde du deg ikke om, du glemte Gud som fødte deg. Da Herren så det, støtte han dem bort, for hans sønner og døtre hadde krenket ham. Han sa: Jeg vil skjule mitt ansikt for dem og se hvordan det går dem til slutt; for de er en vrangsnudd slekt, barn som det ikke finns troskap i. De egget meg med sine avguder, med gagnløse guder vakte de min harme. Så vil jeg egge dem med et ufolk, krenke dem med et uforstandig folk». AoO3 192.5

«Jeg hoper opp ulykker over dem og bruker alle mine piler mot dem. Kraftløse blir de av hunger, de tæres av pest og farlig sott.» AoO3 192.6

«De er et folk uten råd som duger, og de har ingen innsikt. Var de vise, skjønte de dette og innså hvordan det går dem til slutt. Hvordan kan en mann forfølge tusen og to slå ti tusen på flukt hvis ikke deres klippe har solgt dem, hvis ikke Herren har prisgitt dem? For deres klippe er ikke som vår, det kan våre fiender dømme om.» AoO3 193.1

«Alt dette er forvart hos meg, for-seglet i mitt forrådskammer til dagen som kommer med hevn og gjengjeld, den tid da de blir ustø på foten. Ja, ulykkesdagen nærmer seg for dem; det som venter dem, kommer snart.» ² AoO3 193.2

Disse og lignende avsnitt gjorde det klart for Josjia at Gud elsket sitt folk, men avskydde synden. Kongen så fremtiden i møte med stor frykt da han leste profetiene om de overhengende straffedommer som ville ramme dem som fortsatt gjorde opprør. Juda hadde gått langt i synd. Hva ville følgen bli hvis de fortsatte i sitt frafall? AoO3 193.3

Kongen hadde heller ikke tidligere vært likegyldig når det gjaldt avguds-dyrkelse. I sitt åttende regjeringsår, da han enda var en ung mann, helliget han seg fullstendig til a tjene Gud. Fire år senere, da han var tjue år, gjorde han en alvorlig anstrengelse for å fjerne fristelsen fra sine undersåtter ved å rense Juda og Jerusalem for offerhauger og Asjera-pæler og utskårne og støpte gudebilder. I hans nærvær rev de ned altrene for Ba’algudene, og røkelsesaltrene som stod oppå dem, hogg han i stykker. Asjera-pælene og de utskårne og støpte bildene slo han i stykker. Han knuste dem til støv og strødde det på gravene til folk som hadde ofret til dem. Prestenes ben brente han på deres egne altere. Slik renset han Juda og Jerusalem. ³ AoO3 194.1

Den unge kongen nøyde seg ikke med det grundige arbeid han hadde gjort i Juda-riket. Han utfoldet også sine anstrengelser i de deler av landet som tidligere var befolket av de ti stammene i Israel, som det nå bare var en liten rest tilbake av. Det står at rundt omkring i byene i Manasse, Efraim og Simeon, ja helt til Naftali gjorde han det samme. Han drog gjennom disse ødelagte områdene på kryss og tvers og rev ned altrene og Asjera-pælene og slo i stykker de ut-skårne bildene og knuste dem til støv. I hele Israel hogg han ned alle røkelses-altrene. Så vendte han tilbake til Jerusalem. AoO3 194.2

Helt fra sin tidligste ungdom utnyt-tet Josjia sin posisjon som konge til å opphøye prinsippene i Guds hellige lov. Mens riksskriveren Sjafan leste fra lovboken for kongen, ble kongen klar over at boken var en verdifull kilde til kunnskap som kunne bli til hjelp i det reformasjonsarbeid han var oppsatt på å gjennomføre i landet. Han bestemte seg for a følge de råd den inneholdt og å gjøre alt for å opplyse folket om det som stod i den. Og han ville tilskynde dem til å vise aktelse og ærbødighet for himmelens lov. AoO3 194.3

Men var det mulig å gjennomføre den nødvendige reformen? Israel hadde nesten nådd grensen for Guds tålmodighet. Snart ville Herren straffe dem som hadde vanæret hans navn. Herrens vrede var allerede tent mot hans folk. Overveldet av sorg og fortvilelse flerret Josjia klærne sine, knelte ydmykt for Gud og bad om tilgivelse på vegne av et ubotferdig folk. AoO3 194.4