Alfa og Omega 2

Under fiendenes åk

De «vendte seg bort fra Herren, deres fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt». «Som en hjord i ørkenen førte han dem.» «De krenket ham med sine offerhauger, med avgudsbildene egget de ham.» «Han oppgav den bolig han hadde i Sjilo, det teltet han bodde i blant mennes-kene. Sin makt lot han føres bort som bytte, sin herlighet gav han i fiendens hånd.» ⁵ Likevel forlot han ikke sitt folk for godt. Det fantes alltid en rest som var tro mot ham. Fra tid til annen oppreiste Gud djerve menn som kjempet mot avgudsdyrkelsen og utfridde israelittene fra deres fiender. Men så snart redningsmannen var død og folket ikke lenger stod under hans myndighet, vendte de gradvis tilbake til avgudsdyrkelsen. Slik ble historien om frafall og straff, syndsbekjennelse og utfrielse gjentatt gang på gang. AO2 134.4

Israel ble først undertrykt av kongene av Mesopotamia og Moab, senere av filisterne, og så av kanaaneerne i Hasor under ledelse av Sisera. Otniel, Sjamgar og Ehud ble kalt til å være folkets befriere, likeså Debora og Barak. «Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Da overgav Herren dem i midjanittenes vold.» Hittil hadde undertrykkernes hånd ikke hvilt så tungt på stammene øst for Jordan, men i dette tilfelle gikk det først ut over dem. AO2 135.1

Amalekittene sør for Kanaan og midjanittene langs østgrensen og ør-kenstrøkene bakenfor var fremdeles Israels uforsonlige fiender. På Moses’ tid var midjanittene nesten utryddet, men siden hadde de vokst både i styrke og antall. De tørstet etter hevn, og da Gud trakk sin beskyttelse tilbake fra Israel, fikk de sin anledning. AO2 135.2

Det var ikke bare stammene øst for Jordan som led under deres herjinger, men hele landet. De ville, barbariske ørkenstammene kom «som gresshopper i mengde» og strømmet inn i landet med sine flokker av småfe og storfe. Som en altfortærende landeplage spredte de seg ut over landet helt fra Jordan-elven til sletten der filisterne holdt til. De kom så snart grøden begynte å bli moden, og ble værende i landet til den siste avlingen var høstet inn. De røvet med seg det som fantes på marken, og plyndret og mishandlet innbyggerne før de drog tilbake til ørkenen. AO2 135.3

Israelittene som bodde ute på landet, var nødt til å forlate hjemmene sine og flytte inn til byene som var omgitt av murer. De søkte også tilflukt i festninger og endog i huler og bak forskansninger mellom fjellene. I sju år varte denne undertrykkelsen. I sin nød gav folket da akt pa Herrens irettesettelse. De bekjente sine synder, og Gud oppreiste en befrier. AO2 135.4