Alfa og Omega 2

Jubelåret

Etter sju sabbatsår, altså sju ganger sju år, kom det store frigivelsesåret — jubelåret. Da «skal du blåse i horn; på soningsdagen skal dere la hornet lyde i hele landet. Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og sin ætt». ¹² AO2 123.6

På den tiende dag i den sjuende må-ned, på soningsdagen, skulle jubelåret innvarsles ved trompetsignaler. De kunne høres i hele landet, og overalt hvor det jødiske folk bodde, brakte de bud om det store frigivelsesåret. På den store soningsdagen ble Israels synder sonet, og med glede bød folket jubelåret velkommen. AO2 123.7

Likesom i sabbatsåret skulle det ikke såes eller høstes. Alt det jorden kastet av seg, skulle tilhøre de fattige. Visse grupper hebraiske slaver — alle som ikke var blitt frigitt i sabbatsåret — ble nå satt fri. Men det som i første rekke særmerket jubelåret, var at all jordeiendom igjen skulle overdras til den familien som tidligere hadde eid den. Gud hadde påbudt at landet skulle fordeles ved loddtrekning. Etter utskiftningen hadde ingen lov til å overdra sin eiendom til andre. Heller ikke skulle noen selge sitt jordstykke med mindre fattigdom drev ham til det. Når som helst han eller noen av hans slekt ønsket å kjøpe det tilbake, kunne eieren ikke nekte det. Hvis det ikke var innløst før jubelåret, skulle det gå tilbake til den tidligere eier eller hans arvinger. AO2 124.1

Herren sa til Israel: «Jorden må ikke selges uten rett til innløsning. For landet er mitt, og dere er fremmede og gjester hos meg.» ¹³ Det skulle innskjerpes overfor folket at landet til-hørte Gud, og at de bare eide det midlertidig. Han var den egentlige og opprinnelige eier, og han ville at de skulle ta spesielt hensyn til de fattige og ulykkelige. Det skulle gjøres klart for alle at de fattige har like stor rett til en plass på Guds jord som de mer velstående. På den måten sørget Gud for å minske lidelse og bringe håp og solskinn til de fattige og ulykkelige. AO2 124.2

Herren ville hindre at menneskene traktet etter rikdom og makt. Det ville få uheldige følger dersom én folkegruppe stadig økte sin rikdom, mens andre levde i fattigdom og elendighet. Uten en viss tilbakeholdenhet ville de rike få monopol på makten og behandle de fattige som mindreverdige, selv om de var like meget verd i Guds øyne. Følelsen av å være undertrykt ville vekke opprørstrangen hos de fattige gruppene. Deres fortvilelse og des-perasjon ville bidra til å demoralisere samfunnet og bane vei for alle slags forbrytelser. De retningslinjene Gud gav, hadde til hensikt å fremme sosial likhet. Bestemmelsene om sabbatsåret og jubelåret ville i stor grad råde bot på de feilgrep som i mellomtiden hadde skjedd i nasjonens liv og sosiale forvaltning. AO2 124.3

Disse tiltakene skulle gagne de rike like mye som de fattige. De ville legge en demper på griskhet og tendensen til selvopphøyelse, og fremelske trangen til godgjørenhet. Etter hvert som det ble mer fordragelighet og tillit mellom alle folkegrupper, ville samfunnsfor-holdene bli bedre og mer stabile. AO2 124.4