Alfa og Omega 2

Sabbatsåret

Hvert sjuende år ble det sørget spe-sielt for de fattige. Dette var det så-kalte sabbatsåret som begynte etter innhøstningen. Ved såtiden, som var like etter innhøstningen, skulle folk det året la være å så. De skulle heller ikke beskjære vingårdene om våren, og de skulle ikke vente seg hverken kornhøst eller vinhøst. De skulle spise det som vokste vilt, mens det var friskt, men de skulle ikke lagre noe av det. Avkastningen skulle tilhøre den fremmede, den farløse, enken og også dyrene på marken. ⁴ AO2 122.2

Men hvordan skulle de klare seg gjennom det året de ikke fikk noen avling, når de ikke høstet mer enn de ellers trengte fra år til år? Gud hadde lovt å sørge rikelig for dem: «Jeg vil sende min velsignelse over dere det sjette året, så landet gir grøde for tre år. Når dere sår det åttende året, skal dere ennå spise av den gamle grøden. Helt til grøden kommer det niende året, skal dere ha gammelt korn å spise.» ⁵ AO2 122.3

Feiringen av sabbatsåret skulle gagne både landet og folket. Jorden ville gi langt større avling etter at den hadde ligget brakk et år. Folk slapp det harde slitet ute på åkeren, og selv om det var forskjellig slags arbeid de kunne gjøre i denne tiden, hadde alle mer tid til rådighet for å samle krefter til arbeidet i årene som fulgte. De fikk mer tid til ettertanke og bønn og til å sette seg inn i de lover og retningslin-jer som Herren hadde gitt, og til å un-dervise sin familie. AO2 122.4

I sabbatsåret skulle de hebraiske slavene settes fri, og de skulle ikke sendes tomhendt bort. Herren hadde sagt: «Når du gir ham fri, skal du ikke la ham gå tomhendt fra deg. Gi ham rikelig med gaver av ditt småfe og av det som kommer fra din treskeplass og din vinpresse. Gi ham av det som Herren din Gud har velsignet deg med.» ⁶ AO2 122.5

En lønnstaker måtte få oppgjør med det samme: «Du skal ikke gjøre urett mot en fattig og nødlidende dag-arbeider, enten det er en landsmann eller en innflytter som bor i en av byene i landet ditt. Du skal gi ham lønn samme dagen, før solen gar ned, for han trenger lønnen og venter med lengsel på den.»⁷ AO2 122.6

Det ble også gitt spesielle regler for hvordan man skulle behandle treller som hadde flyktet. «Når en trell har rømt fra sin herre og søkt tilflukt hos deg, skal du ikke utlevere ham til hans herre. La ham bo hvor han vil i landet ditt, i en av dine byer hvor han helst vil være. Du må ikke være hard mot ham.» ⁸ AO2 123.1

I det sjuende året fikk de fattige et-tergitt sin gjeld. Hebreerne ble stadig oppfordret til å hjelpe sine frender som hadde det vanskelig, ved å låne dem penger uten å ta renter. Det var uttrykkelig forbudt å utnytte en fattig mann. «Når din bror kommer i vans-keligheter, så han ikke kan greie seg lenger, skal du ta deg av ham som du gjør med en innflytter og en fremmed, så han kan livberge seg hos deg. Du må ikke ta rente av ham eller kreve en større sum tilbake; du skal frykte din Gud, så din bror kan leve hos deg. Du skal ikke låne ham penger mot rente eller låne ham matvarer og kreve mer igjen.» ⁹ AO2 123.2

Dersom gjelden ikke ble betalt før ettergivelsesåret, kunne utlåneren ikke kreve pengene tilbake. Folket fikk ut-trykkelig pålegg om ikke å nekte sine frender nødvendig hjelp av den grunn. AO2 123.3

«Når noen blir fattig blant dine landsmenn..., da skal du ikke være så hardhjertet at du lukker hånden for din fattige bror. Du skal åpne din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger. Vokt deg så det ikke stiger en ond tanke opp i ditt sinn, og du sier: «Nå er det snart det sjuende året, ettergivelsesåret.» Se da ikke med uvilje på din fattige bror, men gi ham det han trenger. Ellers vil han rope til Herren og klage over deg, og du blir skyldig i synd.... Fattige vil det alltid være i landet. Derfor byr jeg deg: «Lukk opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i ditt land!»» ¹⁰ AO2 123.4

Ingen behøvde å frykte for at gav-mildhet ville gjøre dem fattige. Ly-dighet mot Guds bud ville bringe vel-stand. Du skal «låne ut til mange fol-keslag, men selv skal du ikke trenge å låne. Du skal herske over mange folk, men ingen skal herske over deg». ¹¹ AO2 123.5