Alfa og Omega 2

16.—Velferd for alle

For å gjøre det lettere for folket å ta del i de religiøse sammenkomstene og for å hjelpe de fattige, ble det opp-krevd en ekstra tiende av all inntekt. Herren hadde sagt om den første tien-den: «Jeg lar levittene få all tienden i Israel.» Men om tiende nummer to hadde han gitt dette pålegg: «Du skal spise tienden av ditt korn, din most og din olje og de førstefødte dyr av ditt storfe og småfe for Herren din Guds åsyn, på det stedet han velger ut til bolig for sitt navn, så du kan lære å frykte Herren din Gud så lenge du lever.» ¹ AO2 121.1

I to år skulle de bringe denne tien-den, eller en tilsvarende sum i kontan-ter, til det stedet hvor helligdommen lå. Når de hadde gitt Gud et takkoffer, og presten hadde fått den delen han hadde krav på, skulle de benytte resten til en religiøs fest som levittene, innflytterne, de farløse og enkene skulle ta del i. Slik var det sørget for både takkoffer og bespisning ved de årlige høytider. Samtidig kom folket i kontakt med prestene og levittene som underviste og oppmuntret dem i deres tjeneste for Gud. Men hvert tredje år skulle denne spesielle tienden brukes hjemme til underhold av levittene og de fattige, slik Moses hadde kunngjort: «Så kan de komme og spise seg mette.» ² Denne tienden skulle brukes til godgjørenhet og gjestfrihet. AO2 121.2

Det var også sørget for de fattige på andre måter. Ved siden av hensynet til Guds egne krav var det ikke noe som Moseloven la mer vekt på enn å vise gavmildhet, vennlighet og gjestfrihet overfor de fattige. Selv om Gud hadde lovt å sørge for sitt folk, mente han ikke at fattigdom dermed ville være helt ukjent blant dem. Han sa tvert imot at det alltid ville være fattige i landet. Alltid ville det være noen som appellerte til deres sympati, godhet og velvilje. Da som nå var det mennesker som ble utsatt for ulykke, sykdom og tap av eiendom. Men så lenge de rettet seg etter Guds undervisning, ville det ikke være noen blant dem som tigget eller manglet mat. AO2 121.3

Guds lov gav de fattige rett til en viss del av markens grøde. Når en per-son var sulten, hadde han lov til å gå ut på åkeren til naboen eller inn i frukthagen og vingården hans og spise seg mett på korn eller frukt. Det var i samsvar med denne ordningen at Jesu disipler plukket aks og spiste da de gikk gjennom en åker på en sabbat. AO2 121.4

Alt som ble liggende igjen etter innhøstningen på åkrer, i hager og vin-gårder, tilhørte de fattige. Moses hadde kunngjort: «Når du høster inn kornet på åkeren din, og glemmer et kornband der, skal du ikke vende til-bake og hente det.... Når du slår ned frukten av oliventreet, skal du ikke se over grenene en gang til. ... Når du høster vingården din, skal du ikke sanke de druene som er igjen. Dem skal innflytterne, farløse og enker ha. Kom i hu at du var trell i Egypt.» ³ AO2 122.1