Alfa og Omega 2

15.—Tiende og offergaver

Hos israelittene ble en tiendedel av inntekten benyttet til underhold av den offentlige gudstjenesten. Moses hadde kunngjort for Israel: «All tien-de i landet, både av grøden på marken og av frukten på trærne, hører Herren til. Den er viet til Herren. ... All tiende av storfe og småfe, av alt som går under gjeterens stav, hvert tiende dyr, skal være viet til Herren.» ¹ AO2 117.1

Israelittene var likevel ikke de førs-te som praktiserte tiendesystemet. Fra de tidligste tider hadde Herren sagt at tienden tilhørte ham, og dette ble godtatt og etterlevd. Abraham betalte tiende til Melkisedek, den høyeste Guds prest. Da Jakob kom til Betel som flyktning, gav han Herren dette løfte: «Av alt du gir meg, skal jeg gi deg tiende.» ² AO2 117.2

Da Israels-riket skulle opprettes, ble tiendesystemet på ny stadfestet som en guddommelig ordning. Folkets lykke og fremgang var avhengig av at de overholdt denne bestemmelsen. Når de gav tiende og gaver, skulle de tenke på at Gud er kilden til alle velsignelser, og at mennesket står i takknemlighetsgjeld til ham for alle gode gaver han gir. AO2 117.3

«Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting.» Herren kunngjør: «For mine er alle dyr i skogen og vill-dyrene på de tusen fjell.» «Sølvet er mitt, og gullet er mitt, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.» Det er Gud som gir menneskene mulighet til å skaffe seg midler. Som en erkjennelse av at Gud er opphavet til alt godt, skulle en viss del av hans rike gaver leveres tilbake i form av offergaver til underhold av gudstjenesten. «All tiende i landet ... hører Herren til.» Her benyttes den samme uttrykks-måten som vi finner i sabbatsbudet: «Den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud.» ³ Gud har forbe-holdt seg en bestemt del av mennes-kets tid og midler, og ingen kan be-holde noe av dette for seg selv uten å pådra seg skyld. AO2 117.4

Tienden skulle bare brukes av levittene, den stammen som var innviet til å gjøre tjeneste ved helligdommen. Men tienden var slett ikke folkets eneste bidrag til religiøse formål. Møteteltet og senere også templet ble reist ved hjelp av frivillige gaver. For å skaffe midler til nødvendig vedlikehold og andre utgifter, påbød Moses at hver gang det ble holdt manntall, skulle alle gi en halv sekel til «tjenesten i møteteltet». På Nehemjas tid ble det gitt et årlig bidrag til dette formål. ⁴ Fra tid til annen brakte folket syndoffer og takkoffer til Gud. Dette foregikk særlig ved de årlige høytider. Dess-uten ble det sørget godt for de fattige. AO2 117.5

Endog før tienden ble lagt til side, viste de at de anerkjente Guds krav. Det første som ble modent av markens grøde, ble helliget til ham. Den første ullen ved saueklippingen, den første hveten som ble tresket, det første av olivenhøsten og vinhøsten skulle tilhøre Gud. Det samme gjaldt alle førstefødte blant husdyrene. De skulle også betale en løsesum for den førstefødte sønnen. Førstegrøden skulle bringes frem for Herren ved helligdommen, og ble så overlevert til prestene som skulle bruke den. AO2 118.1

Slik ble folket stadig minnet om at Gud var den som eide markene deres og storfeet og småfeet. Det var han som gav dem solskinn og regn når de sådde og høstet. Alt det de eide, had-de han skapt. Han hadde gjort dem til husholdere over sin eiendom. AO2 118.2

Når mennene i Israel kom til hellig-dommen med førstegrøden fra åkrene, markene og vingårdene, var dette et offentlig uttrykk for Guds godhet. Idet presten tok imot gaven, uttalte giveren: «Min far var en omflakkende arameer.» Deretter skildret han Israels opphold i Egypt, og de trengsler som Gud hadde ut fridd dem fra «med sterk hånd og utstrakt arm, med store, skremmende gjerninger, med tegn og under». Så føyde han til: «Han førte oss til dette stedet og gav oss dette landet, et land som flyter med melk og honning. Nå kommer jeg med første-grøden av det jeg har avlet på den jor-den du har gitt meg, Herre.» ⁵ AO2 118.3

Det som hebreerne skulle yte til re-ligiøse og veldedige formål, utgjorde en fjerdedel av deres inntekt. Man skulle tro at de ville bli fattige av å gi så mye av sin inntekt. Men en av be-tingelsene for velstand var tvert imot at de trofast overholdt disse bestem-melsene. Da ville Gud oppfylle dette løfte: «Jeg vil skremme gresshoppene bort fra dere, så de ikke ødelegger grøden på marken. ... Da skal alle folk prise dere lykkelige, for da har dere et ønskeland, sier Herren, Allhærs Gud.» ⁶ AO2 118.4

På profeten Haggais tid skjedde det noe som tydelig viser hva følgen ble når folket egenkjærlig beholdt de gaver som skulle gå til Guds sak. Da jødene hadde kommet tilbake fra fangenskapet i Babylonia, begynte de å bygge opp igjen Herrens tempel. Men de møtte innbitt motstand fra sine fiender og la derfor ned arbeidet. Samtidig oppstod det en alvorlig tørke som gjorde at de led nød, og de følte seg overbevist om at det ville bli umu-lig å fullføre byggingen av templet. AO2 118.5

«Ennå er ikke tiden inne til å bygge Herrens hus,» sa de. Men da kom det et budskap fra Herrens profet: «Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge templet ligger i grus? Nå sier Herren, Allhærs Gud: Legg merke til hvordan det går dere! Dere sår mye, men høster lite; dere spiser, men blir ikke mette, dere drikker, men slokker ikke tørsten; dere kler dere, men blir ikke varme; og leiekaren får sin lønn i en pung som ikke er tett.» ⁷ AO2 118.6

Deretter fikk de vite årsaken: «Dere venter mye, men se, det blir lite. Dere får det i hus, men jeg blåser det bort. Hvorfor? sier Herren, Allhærs Gud. Fordi mitt tempel ligger i grus, mens dere er travelt opptatt hver med sitt eget hus. Derfor holder himmelen duggen tilbake, og jorden gir ikke grøde. Jeg har kalt tørke ned over jor-den og fjellene, over kornet og vinen og oljen, over alt som gror på marken, ja, over folk og fe og over alt arbeid som blir gjort.» ⁸ AO2 119.1

«Kom noen til en kornhaug hvor det skulle være 20 mål, fant han bare 10; kom noen til en pressekum for å øse opp 50 spann, ble det bare 20. Jeg slo dere med kornbrann og rust, med hagl over alt deres arbeid.» Disse ad-varslene gjorde at folket tok seg sam-men, og de bestemte seg for å bygge Herrens hus. «Legg merke til det som skjer fra denne dag og framover, fra den 24. dagen i den niende måneden, fra den dag da grunnsteinen til Her-rens tempel ble lagt!.. .Fra i dag av vil jeg velsigne.» ⁹ AO2 119.2

Vismannen sier: «En strør ut og får likevel mer, en annen er gjerrig og må enda lide nød.» Paulus understreker det samme i Det nye testamente: «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.» «Gud er mektig til å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja, har overflod til all god gjerning.» ¹⁰ AO2 119.3

Det var Guds hensikt at Israels folk skulle være lysbærere for alle mennesker på jorden. De skulle ta vare på den rette form for gudsdyrkelse, og på den måten vitne om den levende Guds eksistens og overhøyhet. Og de skulle støtte gudstjenesten som et uttrykk for sin kjærlighet og lojalitet overfor Herren. Han har gjort utbredelsen av lys og sannhet avhengig av innsats og offervilje fra dem som har fått del i den himmelske gaven. Han kunne ha gitt englene i oppdrag å forkynne hans sannhet. Han kunne med sin egen røst ha kunngjort sin vilje som da han forkynte loven fra Sinai. Men i sin uendelige kjærlighet og visdom har han kalt mennesker til å være hans medarbeidere ved å Ia dem utføre hans gjerning. AO2 119.4

På Israels tid var tienden og de fri-villige gaver nødvendige for å opprettholde gudstjenesten. Skulle Guds folk i dag gi mindre? Kristus lærte at våre gaver til Gud bør stå i forhold til det lys og de privilegier vi nyter godt av. «Den som har fått mye, ventes det mye av.» Da han sendte disiplene ut, sa han til dem: «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.» ¹¹ AO2 119.5

Takknemligheten for de stadig større velsignelser og privilegier vi opplever, fremfor alt det store offer Guds Sønn brakte, burde komme til uttrykk i større gaver, så andre kunne få del i frelsens budskap. Etter hvert som evangeliet får mer utbredelse, er det behov for større ressurser enn tilfellet var i gammel tid. Dette gjør at ordningen med tiende og gaver er enda mer påkrevd nå enn blant hebreerne i gammel tid. Hvis Guds folk gav mer rundhåndet til hans sak, i stedet for å ty til ukristelige og vanhellige metoder for å skaffe midler, ville Gud bli æret, og mange flere ville bli vunnet for Kristus. AO2 119.6

Den planen Moses fulgte for å skaffe midler til byggingen av helligdommen, lyktes over all forventning. Det var ikke nødvendig å presse folk til å gi. Heller ikke benyttet han noen av de metodene som enkelte menigheter i vår tid tyr til. Han arrangerte ingen storslagne fester. Han tilbød ikke underholdning med dans og folkelig forlystelse. Heller ikke benyttet han basarer eller andre verdslige tiltak for å skaffe midler for å bygge Herrens helligdom. Gud lot Moses be Israels folk om å bringe gaver. Han tok imot gaver fra alle som ofret av et villig hjerte. Det ble gitt så mye at Moses måtte be dem om ikke å komme med mer, for de hadde gitt mer enn det var behov for. AO2 120.1

Gud har gjort menneskene til sine husholdere. Han ønsker at evangeliet skal fremmes ved hjelp av de midler han har betrodd dem. De som er pålitelige husholdere, vil bli betrodd enda mer. Herren sier: «Jeg vil ære dem som ærer meg.» «Gud elsker en glad giver.» ¹² AO2 120.2

Når Guds folk i takknemlighet bringer sine offergaver til ham, «ikke med ulyst eller av tvang», vil han velsigne dem slik han har lovt. «Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål.» ¹³ AO2 120.3