Alfa og Omega 2

Moses trosser Gud

Like før mengden av israelitter nådde frem til Kadesj, opphørte vannstrømmen som i så mange år hadde vellet ut tett ved leiren. Gud ønsket å sette sitt folk på en ny prøve. Han ville gi dem anledning til å vise om de ville stole på ham eller vise vantro i likhet med sine forfedre. AO2 17.2

De var nå kommet så langt at de kunne skimte høydedragene i Kanaan. Noen få dager til og de ville være ved grensen til løftets land. De var bare et lite stykke fra Edom som tilhørte Esaus etterkommere. Ifølge planen skulle de dra gjennom dette området. Herren hadde sagt til Moses: «Ta nå veien nordover! Du skal gi folket denne befaling: Når dere drar fram gjennom Se’ir, det landet som deres frender, Esau-sønnene, bor i, kommer de til å bli redde for dere.... Den maten dere trenger, skal dere kjøpe av dem for penger, og drikkevannet skal dere også betale for.» ⁸ AO2 17.3

Denne rettledning skulle ha vært nok til å forklare hvorfor vannforsyningen opphørte. De skulle til å passere gjennom et vannrikt og fruktbart land med kurs for Kanaan. Gud hadde lovt at de skulle få reise uhindret gjennom Edom, og ha mulighet til å skaffe nok mat og vann til alle. AO2 17.4

De burde ha gledet seg over at den mirakuløse vannstrømmen opphørte, for det viste at ørkenvandringen var slutt. Hadde de ikke vært blindet av vantro, ville de ha skjønt dette. Men det som skulle vært et tegn på at Gud var i ferd med å oppfylle sitt løfte, ble i stedet et påskudd til klage og tvil. Folket syntes å ha gitt opp alt håp om at Gud ville føre dem inn i Kanaan, og de gjorde høylytt krav på å få beholde de godene de hadde hatt i ørkenen. AO2 17.5

Før Gud lot dem dra inn i Kanaan, måtte de vise at de trodde hans løfte. Vannet tok slutt før de nådde frem til Edom. En kort tid fikk de anledning til å gå frem i tro, uavhengig av noe synlig bevis. Men denne første prøven fremkalte hos dem den samme opprørske og utakknemlige holdning som deres fedre hadde lagt for dagen. Knapt hadde ropet om vann lydt i leiren, så hadde de glemt ham som i så mange år hadde skaffet dem alt det de trengte. I stedet for å be ham om hjelp, klaget de og ropte i fortvilelse: «A, om vi bare hadde omkommet likesom våre landsmenn omkom for Herrens åsyn!» De ønsket altså at de hadde vært blant dem som ble utryddet under Korahs opprør. AO2 17.6

De ropte til Moses og Aron: «Hvorfor har dere ført Herrens folk ut i denne ørkenen når vi må dø her og våre husdyr med oss? Hvorfor har dere ført oss ut av Egypt, når dere lar oss komme til dette elendige stedet, et sted hvor det verken fins korn eller fiken, vintrær eller granatepletrær, ja, ikke engang drikkevann?» AO2 18.1

Lederne samlet seg foran inngangen til møteteltet og bøyde seg mot jorden. «Da viste Herrens herlighet seg for dem,» og Moses fikk dette pålegg: «Ta denne staven! Så skal du og din bror Aron kalle menigheten sammen og tale til berget mens de ser på. Da skal det gi fra seg vann. Slik skal dere få vannet til å strømme fram fra berget.» AO2 18.2

De to brødrene gikk så ut til folke-mengden. Moses hadde Herrens stav i hånden. De var begge kommet opp i årene og hadde lenge måttet tåle Israels opprør og trass. Men nå mistet tilmed Moses tålmodigheten, og han ropte: «Hør nå, dere trassige menn! Tror dere vi kan f å vann til å strømme fram for dere fra dette berget?» I stedet for å tale til klippen, slik Gud hadde pålagt ham, slo han to ganger på den med staven. AO2 18.3