Alfa og Omega 2

Kilden som gir liv

Klippen som ble slått, var et bilde på Kristus. Dette symbolet illustrerer de største åndelige verdier. Likesom det livgivende vannet strømmet frem fra klippen som ble slått, flyter frelsens vannstrømmer til en fortapt menneskehet fra Kristus som ble «slått av Gud», og som ble «saret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger». Klippen var blitt slatt én gang. «Slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder.» ² AO2 15.3

Kristus skulle ikke ofres for annen gang. De som søker hans nåde, behøver bare å be i Jesu navn og legge hjertets trang frem i angerfull bønn. En slik bønn vil minne Allhaers Gud om Jesu sår. Da vil det livgivende blod igjen flyte frem, symbolisert ved det levende vann som strømmet ut til redning for Israel. AO2 15.4

Etter at israelittene hadde bosatt seg i Kanaan, holdt de til visse tider en stor gledesfest til minne om det som skjedde i ørkenen da vannet strømmet ut fra klippen. På Kristi tid hadde denne feiringen utviklet seg til en imponerende seremoni som fant sted under løvhyttefesten, når folk fra hele landet var samlet i Jerusalem. Hver av de sju dagene festen varte, gikk prestene ut til Siloa-brønnen for å dra opp vann i et gullkar, mens levittene spilte og sang. AO2 15.5

En stor mengde deltagere ved høytiden fulgte med for å komme ned til kilden og drikke av den mens jubeltonene lød: «Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.» Vannet som presten hadde dratt opp, ble deretter brakt til templet under trompetklang og høytidelig sang: «Nå har vi satt vår fot i dine porter, Jerusalem.» ³ Van-net ble tømt ut over brennofferalteret mens lovsangen runget og folkemengden tok del i jubelkoret til lyden av strengeinstrumenter og trompeter. AO2 16.1

Kristus benyttet denne symbolske tjenesten for å gjøre folket oppmerksom på de velsignelser han var kommet for å bringe. På den siste dag i høytiden, den store festdagen, stod Jesus frem og ropte: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» Og Johannes føyer til: «Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få.» ⁴ AO2 16.2

Det forfriskende vannet som vellet opp i et tørt og ødslig land, som fikk ørkenen til å blomstre, og gav liv til dem som holdt på å bukke under, er et symbol på Guds nåde som bare Kristus kan gi. Det er det levende vannet som renser, forfrisker og styrker sje-len, Den som har tatt imot Kristus, har en usvikelig kilde av nåde og kraft i sitt indre. Jesus gjør livet lettere og veien lysere for alle som oppriktig søker ham. Når hans kjærlighet mottas i hjertet, vil den velle frem i form av gode gjerningcr til evig liv. Den bringer ikke bare velsignelser til personen selv, men de levende vannstrømmer vil velle frem i ord og rettferdsgjerninger til liv for andre som tørster. AO2 16.3

Det samme bilde brukte Kristus i sin samtale med kvinnen ved Jakobs brønn i Samaria: «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» ⁵Kristus sammenfatter de to forbildene. Han er klippen, og samtidig er han det levende vann. AO2 16.4

De samme vakre og uttrykksfulle symboler er brukt gjennom hele Bibelen. Århundrer før Jesus kom til verden, omtalte Moses ham som en «frelsende klippe» for Israel. I Salmenes bok omtales han som «min klippe og min gjenløser», «mitt faste fjell», «et fjell som er for høyt for meg», «et fjell jeg kan fly til», «min klippe og min del», «klippen som jeg tyr til». David sang om hans nåde som «vann der jeg finner hvile», som flyter gjennom de grønne enger der den himmelske hyrden leder sin flokk. «Du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde.» Salomo sier at «visdommens kilde er lik en bekk som veller fram». For Jeremia er Kristus «kilden med levende vann». For Sakarja er han «en åpen kilde ... til å rense bort synd og urenhet». ⁶ AO2 16.5

Jesaja beskriver ham som «en evig klippe» og som «rennende bekker i et tørt land». Han gjengir det dyrebare løftet som så klart minner om den levende vannstrøm som rant til velsignelse for Israel: «De arme og fattige leter etter vann, men forgjeves; tungen brenner av tørst. Jeg, Herren, vil høre deres bønn, Israels Gud forlater dem ikke.» «Jeg øser vann på den tørstende jord og lar bekker risle over det tørre.» «For i ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper.» Innbydelsen lyder: «Hør, alle som tørster, kom hit og få vann.» Innbydelsen gjentas på det siste blad i Den hellige skrift. En elv med livets vann «klar som krystall» flyter frem fra Guds og Lammets trone. Guds kall lyder som et ekko gjennom tidsaldrene: «Den som vil, skal få livets vann for intet!» ⁷ AO2 17.1