Alfa og Omega 2

Skjebnesvangre konsekvenser

Vannet strømmet frem i rikelig mengde, og alle fikk nok. Men det var gjort et stort feilgrep. Moses hadde talt i opphisselse. Det han sa, var mer et uttrykk for irritasjon enn hellig vrede over at Gud var blitt vanæret. «Dere trassige menn!» hadde han sagt. Anklagen var sann, men selv sannheten må ikke uttales i sinne eller utålmodighet. AO2 18.4

Guds pålegg om å irettesette Israel for deres opprør var smertefullt for Moses, og også for folket. Men Gud hadde styrket ham til å utføre oppdraget, Da han selv påtok seg å anklage dem, gjorde han Den Hellige Ånd sorg og brakte ulykke over folket. Dermed gav han dem påskudd til å tvile på om han tidligere hadde vært ledet av Gud, og til å finne unnskyldning for sine egne synder. Nå hadde også Moses krenket Gud, likesom de selv. De hevdet at han hele tiden hadde vist en klanderverdig opptreden, og nå hadde de funnet et kjærkomment påskudd til å forkaste alle de irettesettelser Gud hadde sendt gjen-nom ham. AO2 18.5

Moses hadde vist mistillit til Gud. «Tror dere vi kan få vann til å strømme fram?» utbrøt han, som om Herren ikke aktet å gjøre det han hadde lovt. Guds anklage mot Moses og Aron var klar nok. «Fordi dere ikke trodde på meg og ikke æret meg som den hellige for israelittenes øyne, derfor skal dere ikke få føre dette folket inn i det landet jeg har gitt dem.» Da vannforsyningen opphørte, og folket begynte å murre og gjøre opprør, sviktet deres egen tro på at Gud ville oppfylle sitt løfte. På grunn av vantro måtte det første slektledd dø i ørkenen. Men deres sønner og døtre viste den samme holdning. Skulle også de gå glipp av løftet? AO2 19.1

Moses og Aron var trette og motløse og hadde derfor ikke anstrengt seg for å demme opp for folkestemningen. Hvis de selv hadde vist en urokkelig tro på Gud, kunne de ha fremstilt saken for folket på en slik måte at de hadde bestått prøven. Ved en rask og besluttsom utøvelse av sin dommermyndighet kunne de ha dempet misnøyen blant folket. Det var deres plikt å gjøre alt som stod i deres makt for å rette på forholdene før de bad Gud om å gripe inn. En lang rekke onde følger ville ha vært unngått dersom de raskt og effektivt hadde grepet inn overfor folkets murring ved Kadesj. AO2 19.2

Ved sin tankeløshet svekket Moses den undervisning Gud ønsket å gi. Klippen var et symbol på Kristus. Den var blitt slått én gang, likesom Kristus skulle ofres én gang. Neste gang var det bare nødvendig å tale til klippen, på samme måte som vi bare behøver å be om velsignelser i Jesu navn. At han slo på klippen for annen gang, ødela betydningen av dette vakre forbilde på Kristus. AO2 19.3

I tillegg til dette hadde Moses og Aron tillagt seg en myndighet som bare tilkom Gud. Det var nødvendig med et guddommelig inngrep, noe som viste at situasjonen var ytterst alvorlig. Lederne i Israel skulle ha be-nyttet denne anledningen til å lære folket ærbødighet for Gud og styrke deres tro på hans makt og godhet. I stedet ropte de i harme: «Tror dere vi kan få vann til å strømme fram for dere fra dette berget?» Dermed satte de seg i Guds sted, som om det stod til dem å utøve en slik makt, de som bare var skapninger som var belastet med menneskelige svakheter og tilbøyeligheter. AO2 19.4

Moses var nedtrykt på grunn av folkets stadige murring og opprør, og derfor hadde han tapt sin allmektige hjelper av syne. Men uten styrke fra Gud kom den menneskelige svakhet frem hos ham og satte flekker på hans rulleblad. Den mannen som helt til slutten av sin livsgjerning kunne ha stått urokkelig i renhet og uselviskhet, var blitt overmannet. Gud var blitt vanæret overfor israelittene på et tidspunkt da han skulle ha vært opphøyet og æret. AO2 19.5

Denne gangen avsa ikke Gud noen dom over dem som med sin onde ferd hadde provosert Moses og Aron. Lederne hadde selv all skyld. De som var Guds representanter, hadde ikke gitt ham æren. Moses og Aron hadde følt seg forurettet. De hadde oversett at folkets murring ikke var rettet mot dem, men mot Gud. Det var mens de hadde det travelt med sitt eget og hadde medlidenhet med seg selv, at de falt i synd uten å være klar over det, og forsømte å stille folket til ansvar for deres store synd mot Gud. AO2 20.1

Bitter og dypt ydmykende var den dom som Herren i samme stund uttalte over Moses og Aron: «Fordi dere ikke trodde på meg og ikke æret meg som den hellige for israelittenes øyne, derfor skal dere ikke få føre dette folket inn i det landet jeg har gitt dem.» Sammen med de opprørske i Israel måtte de dø før folket gikk over Jordan. AO2 20.2

Hvis Moses og Aron hadde vist tendens til selvopphøyelse eller hadde motsatt seg Guds advarsel og refs, ville deres skyld ha vært mye større. Men de kunne ikke anklages for overlagt synd. De var blitt overlistet av en plutselig fristelse, og de angret øyeblikkelig fra dypet av sitt hjerte. Herren godtok deres anger, men han kunne ikke oppheve straffen på grunn av de skadevirkninger deres synd da ville ha på folket. AO2 20.3

Moses la ikke skjul på hvilken dom som var uttalt over ham. Han fortalte folket at han ikke kunne lede dem inn i løftets land, fordi han hadde unnlatt å gi Gud æren. Han bad dem legge merke til den harde straffen han hadde fått, og ut fra det tenke på hvordan Gud måtte betrakte deres murring når han lot et enkelt menneske bære den straffen de hadde nedkalt over seg selv på grunn av synd. Han fortalte hvordan han hadde tryglet Gud om å ettergi straffen, men at det var blitt avslått. «Herren var harm på meg på grunn av dere og hørte ikke på meg.» ⁹ AO2 20.4

Hver gang det meldte seg vanskeligheter eller prøver, var israelittene snare til å beskylde Moses for å ha ført dem ut av Egypt, som om Gud ikke hadde noen del i det. Når de klaget over vanskelighetene underveis og over lederne, sa Moses til dem at det var Gud de murret mot, for det var han som hadde utfridd dem. Men da han i ubetenksomhet sa: «Tror dere vi kan få vann til å strømme fram?» var det en faktisk innrømmelse av deres beskyldning, og det ville derfor styrke dem i deres vantro og rettferdiggjøre deres anklage. AO2 20.5

Nå ønsket Herren å fjerne dette inntrykk én gang for alle ved å forby Moses å komme inn i løftets land. Dette var et klart vitnesbyrd om at det ikke var Moses som var deres leder, men ham som Herren hadde omtalt på denne måten: «Se, jeg sender en engel foran deg! Han skal vokte deg på veien og føre deg til det sted som jeg har utsett. Gi akt på ham og hør på det han sier! Sett deg ikke opp mot ham! Han vil ikke bære over med de overtredelser dere gjør, for mitt navn er i ham.», ¹⁰ AO2 20.6

«Herren var harm på meg på grunn av dere,» sa Moses. Alles øyne var rettet mot ham. Hans synd falt tilbake på Gud som hadde valgt ham til leder for sitt folk. Hele menigheten visste at han hadde gjort seg skyldig i denne overtredelsen. Hvis Gud hadde sett gjennom fingrene med den, ville det gitt inntrykk av at når personer i ansvarsfulle posisjoner blir provosert til vantro og utålmodighet, kan de unnskyldes. Men når det ble slått fast at Moses og Aron ikke kunne komme inn i Kanaan på grunn av denne ene synd» var folket klar over at Gud ikke gjør forskjell på folk, og at han vil straffe overtrederen. AO2 21.1

Israels historie skulle skrives til un-dervisning og advarsel for kommende slekter. Det var viktig at fremtidige generasjoner ble klar over at Gud er upartisk, og at han aldri unnskylder synd. Men det er bare få mennesker som forstår hvor fryktelig synden er. Mange trøster seg med at Gud er for god til å straffe overtrederen. Men bibelhistorien viser klart at det nettopp er Guds godhet og kjærlighet som får ham til å behandle synden som et onde som er skjebnesvangert for freden og lykken i universet. AO2 22.1

Ikke engang Moses unngikk å bli straffet for sine feil, selv om han var rettskaffen og trofast. Gud hadde tilgitt folket større overtredelser, men han kunne ikke behandle synd hos lederne på samme måte som hos dem de ledet. Han hadde vist Moses større tillit enn noe annet menneske på jorden. Han hadde åpenbart sin herlighet for ham, og gjennom ham hadde han gitt sine bud til Israels folk. Men det faktum at Moses hadde fått et så stort lys og så mye kunnskap, gjorde hans synd enda mer alvorlig. Tidligere troskap kan ikke sone en eneste feilaktig handling. Jo større lys og jo flere privilegier en person har fått, desto tyngre blir hans ansvar, mer graverende hans feilgrep, og hardere blir straffen. AO2 22.2

Moses var ikke skyldig i noen stor forbrytelse etter menneskelig målestokk. Det var en ganske vanlig synd. I Salmenes bok sies det at «han talte uoverlagte ord». ¹¹ Etter menneskelig vurdering kan dette synes å være ube-tydelig. Men når Gud behandlet denne synden så strengt hos sin mest trofaste og betrodde tjener, vil han ikke unnskylde den hos andre. Selvopphøyelse og tendensen til å kritisere våre trosfeller vekker Guds mishag. De som gir etter for slike onder, kaster tvil over Herrens verk og gir skeptikerne en unnskyldning for sin skepsis. Jo mer betrodd posisjon en person har, desto større blir hans innflytelse, og desto mer nødvendig er det at han oppøver tålmod og ydmykhet. AO2 22.3

Satan triumferer hvis Guds folk, ikke minst de som innehar ansvarsfulle verv, lar seg forlede til å gi seg selv den ære som tilkommer Gud. Da har han vunnet en seier. Det var en slik synd som førte til hans eget fall, og det er på den måten han lykkes best i å lokke andre i ulykke. I sitt ord har Gud undervist oss om faren ved selvopphøyelse for at vi skal være på vakt mot den ondes planer. Hvert eneste karaktertrekk, hver eneste forstandsevne og tilbøyelighet må til enhver tid være under kontroll av Guds Ånd. AO2 22.4

Ingen av de velsignelser Gud gir mennesket, ikke en eneste av de prø-velsene han tillater, vil Satan unnlate å bruke som en anledning til å friste, plage og ødelegge sjelen, hvis vi gir ham en aldri så liten mulighet. Uansett hvor stort åndelig lys og hvor betydelige privilegier og velsignelser en person har fått, bør han alltid vandre ydmykt for Herren og i tro be om at Gud vil lede hver tanke og kontrollere hver impuls. AO2 22.5

Alle som bekjenner seg til å være gudfryktige, er hellig forpliktet til å vokte sinnet og vise selvkontroll også når det røyner hardest. De byrder som var lagt på Moses, var uhyre store. Bare de færreste vil noensinne bli så hardt prøvet som han. Men dette var ingen unnskyldning for hans synd. AO2 23.1

Gud har stilt store ressurser til rådighet for sitt folk, og hvis de stoler på hans styrke, vil de aldri være prisgitt omstendighetene. Selv den sterkeste fristelsen er ikke noen unnskyldning for synd. Uansett hvor sterkt press vi utsettes for, er det vi selv som begår overtredelsen. Ingen makt på jorden eller under jorden kan tvinge et menneske til å gjøre det onde. Satan angriper oss der vi er svake, men vi behøver ikke å bli overvunnet. Uansett hvor hardt og uventet angrepet er, så har Gud sørget for hjelp, og i hans kraft kan vi seire. AO2 23.2