Alfa og Omega 2

Akans synd

Tiden var inne til å handle raskt og bestemt i stedet for å fortvile og kla-ge. Det fantes skjult synd i leiren, og den måtte bringes frem i dagen og ut-ryddes før Herren igjen kunne bo hos sitt folk og velsigne det. «Hvis dere ikke skiller dere av med det som er bannlyst, vil jeg ikke lenger være med dere.» AO2 88.4

En av dem som var utpekt til å full• byrde Guds straffedom, hadde tilside-satt Guds påbud, og hele folket ble holdt ansvarlig for denne mannens synd. Herren sa til Josva: «De har tatt av det som var bannlyst, stjålet det og gjemt det blant sine egne ting.» Josva fikk beskjed om hvordan forbryteren skulle avsløres og straffes. De skulle kaste lodd for å finne den skyldige. Han ble ikke pekt ut direkte, men oppklaringen ble utsatt en stund for at folket skulle føle sitt ansvar for de synder som eksisterte blant dem, og for at de skulle ransake seg og ydmyke seg for Gud. AO2 88.5

Tidlig om morgenen samlet Josva folket stamme for stamme, og den høytidelige og inntrykksfulle seremo-nien tok til. Skritt for skritt gikk un-dersøkelsen sin gang. Den skyldige ble kretset inn mer og mer. Først ble stammen utpekt, så slekten, så hus-standen, og endelig selve personen. Guds finger pekte ut Akan, sønn av Karmi av Juda-stammen, som den skyldige. For å fastslå hans skyld uten skygge av tvil, og for å utelukke enhver påstand om at han ble urettferdig dømt, oppfordret Josva ham høytidelig til å si sannheten. Den ulykkelige mannen avla full tilståelse: «Det er sant, jeg har syndet mot Herren, Israels Gud— Blant byttet så jeg en prektig babylonsk kappe, to hundre sekel sølv og en gullbarre som veide femti sekel. Disse tingene fikk jeg lyst på, og så tok jeg dem. De ligger nedgravd i j orden under teltet mitt, sølvet dypest nede.» AO2 88.6

Det ble straks sendt folk bort til teltet hans. De fjernet jorden på det angitte stedet, og der fant de sakene nedgravd, sølvet nederst. De tok dem ut av teltet og brakte dem til Josva og alle israelittene og la dem frem for Herren. AO2 89.1

Straks ble dommen avsagt og full-byrdet. Og Josva sa: «For en ulykke du har ført over oss! I dag skal Herren føre ulykke over deg.» Fordi folket ble holdt ansvarlig for Akans synd og hadde lidd under følgene, skulle de nå gjennom sine representanter være med å fullbyrde straffen. «Så tok hele Israel og steinet ham.» Deretter ble det reist en steinrøys over Akan til vitne om synden og straffen for den. Derfor ble dette stedet kalt Akor-dalen — «ulykkens dal». Slik står han omtalt i Krønikeboken: «Akar, han som førte Israel i ulykke.» ³ AO2 89.2

Akan syndet på tross av de mest ut-trykkelige og alvorlige advarsler og de tydeligste åpenbaringer av Guds makt: «Dere må vokte dere vel så dere ikke får trang til bannlyst gods og tar av det som er viet til undergang. For da fører dere bann og ulykke over Israels leir.» AO2 90.1

Dette påbud ble gitt like etter den mirakuløse overgangen over Jordan, og etter at folket var blitt omskåret som tegn på at de anerkjente pakten med Gud. Det var også etter denne kunngjøringen at påsken ble feiret og at paktens engel, høvdingen over Herrens hær, åpenbarte seg. Deretter ble Jeriko tilintetgjort. Dette er en påminnelse om hva som vil skje med dem som overtrer Guds lov. AO2 90.2

Forbudet mot å forsyne seg av krigsbyttet ble særlig alvorlig ut fra det faktum at bare Guds makt hadde gjort det mulig for Israel å seire, og at de ikke hadde inntatt Jeriko ved egen makt. Gud hadde uskadeliggjort denne festningen ved kraften i sitt ord. Det var han som hadde inntatt den, og derfor skulle byen og alt i den tilhøre ham. AO2 90.3

Blant Israels millioner var det bare én mann som i denne seierens og dom-mens time hadde våget å trosse Gud. Akans begjær var blitt vekket ved sy-net av «en prektig babylonsk kappe». Den ene synden førte den andre med seg, og han stjal det gullet og sølvet som tilhørte Herrens skattkammer. Han ranet Kanaans førstegrøde fra Gud. AO2 90.4

Den fryktelige synden som beseglet Akans skjebne, hadde sin rot i begjær. Det er en av de vanligste synder, og en av dem som blir betraktet med størst likegyldighet. Mens andre synder blir avslørt og straffet, er det sjelden at noen blir irettesatt når de overtrer det tiende bud. Men Akans skjebne viser at begjær er en meget alvorlig synd, og at den får de frykteligste følger. Begjær er et onde som utvikler seg gradvis. AO2 90.5

Akan hadde gitt etter for denne lys-ten så lenge at det var blitt en nesten ubrytelig vane hos ham. Bare tanken på å føre ulykke over Israel ville ha gjort ham redd. Men samvittigheten var blitt så lammet av synd at da han ble fristet, var han et lett bytte. AO2 90.6

Blir det ikke begått lignende synder i dag til tross for like tydelige advars-ler? Vi har fått de samme klare pålegg om ikke å begjære, som dem Akan fikk om ikke å ta av byttet i Jeriko. Gud har stemplet begjær som avguds-dyrkelse. Hans advarsler lyder slik: «Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» «Pass dere for pengebegjær!» «Pengejag må det ikke engang være tale om hos dere.» ⁴ AO2 90.7

Vi kjenner til den fryktelige straffen som rammet Akan, Judas, Ananias og Saffira. Og bak dem alle står Lucifer, «morgenrødens sønn», som traktet etter en høyere posisjon, og som for alltid mistet himmelens her-lighet og lykke. Men på tross av disse advarslene florerer begjærligheten. Overalt kan man se de heslige sporene etter den. Den sår misnøye og strid i familiene, får de fattige til å misunne og hate de rike, og tilskynder de rike til å undertrykke de fattige. AO2 90.8

Dette onde eksisterer ikke bare i verden, men også i menigheten. Selv der ser man ofte eksempler på selvisk-het, gjerrighet, uærlighet og mangel på nestekjærlighet, og bedrag overfor Gud når det gjelder tienden og de hellige gaver. AO2 91.1

Det finnes dessverre mang en Akan blant aktverdige menighetsmedlemmer. Mange er de som frimodig kom-mer til Guds hus og tar plass ved Her-rens bord, selv om det blant deres eiendeler finnes bannlyst gods. Mange er villige til å ofre sin gode samvittighet og sitt håp om himmelen for «en prektig babylonsk kappe». Andre ofrer sin hederlighet og sine gode evner for en håndfull sølvpenger. De enser ikke ropet fra de fattige og dem som lider. AO2 91.2

Utbredelsen av evangeliet blir hindret, og verdslige mennesker ser med forakt på at det skjer ting som fører skam over den kristne tro. Likevel fortsetter bekjennende kristne å karre til seg. «Kan et menneske røve noe fra Gud? For dere bedrar meg,» sier Herren. ⁵ AO2 91.3

Akans synd førte ulykke over hele nasjonen. På grunn av ett menneskes synd vil Guds mishag hvile over menigheten inntil overtredelsen er funnet og fjernet. Menighetens største fare er ikke erklærte motstandere, vantro mennesker og slike som spotter Gud, men inkonsekvente kristendomsbekjennere. Det er disse som hindrer Guds velsignelse og svekker hans folk. AO2 91.4

Når menigheten er i vanskeligheter, og Guds fiender gleder seg over den kulde og åndelige tilbakegang som rår, skal medlemmene ikke sitte med hendene i fanget og klage over tingenes tilstand, men spørre seg selv om det finnes en Akan i leiren. Hvert eneste menighetsmedlem bør granske sitt eget sinn og anstrenge seg for å finne de skjulte syndene som hindrer Guds nærvær. AO2 91.5

Akan ventet med å innrømme sin skyld til det var for sent. Han hadde sett hvordan den slagne og motløse hæren kom tilbake fra Ai. Likevel gikk han ikke frem og bekjente sin synd. Han hadde sett at Josva og de eldste bøyde seg mot jorden i ube-skrivelig sorg. Hvis han da hadde be-kjent sin synd, ville det ha vært ut-trykk for sann anger. Men han tidde. Han hadde hørt kunngjøringen om at det hadde skjedd en stor forbrytelse, og hadde til og med hørt hva den gikk ut på. Men han holdt tett. AO2 91.6

Så kom den høytidelige undersø-kelsen. Han skalv av redsel da han så at hans egen stamme ble utpekt, der-etter hans slekt og husstand. Men først da Guds finger var rettet mot ham personlig, tilstod han. Først da synden ikke lenger kunne holdes skjult, sa han sannheten. AO2 91.7

Ofte skjer det lignende bekjennelser i dag. Det er en uhyre forskjell på å innrømme kjensgjeminger etter at de er påvist, og å bekjenne synder som bare vi selv og Gud vet om. AO2 92.1

Akan ville ikke ha tilstått hvis han ikke hadde håpet å unngå følgen av sin forbrytelse. Men tilståelsen viste bare at straffen var rettferdig Det var ingen sann anger over synd, ikke noe tegn til endret livsførsel, ingen avsky for det onde. Slik vil de skyldige gå til bekjennelse når de skal stå for Guds domstol, etter at hvert menneske har fått sin sak avgjort til liv eller død. Syndens følger vil få hvert enkelt menneske til å innrømme sin synd. En fryktelig skyldfølelse og en forfer-delig angst for dommen vil tvinge frem denne bekjennelsen. Men en slik bekjennelse kan ikke redde synderen. AO2 92.2

I likhet med Akan er det mange som føler seg trygge så lenge de kan skjule sine synder for andre mennesker, og de trøster seg med at Gud ikke vil være så streng i bedømmelsen av deres synd. Men synden vil innhente dem først når det for evig vil være for sent til at noe offer kan rense dem. AO2 92.3

Når himmelens bøker åpnes, vil dommeren ikke behøve å si noe for å kunngjøre menneskets skyld. Et eneste gjennomtrengende og anklagende blikk er nok til at synderen blir minnet om hver eneste handling i livet. Det vil ikke være som på Josvas tid da den skyldige ble ettersøkt fra stammen til familien, for han vil selv innrømme sin skyld. Da skal hele verden få kjennskap til de synder som har vært skjult for mennesker. AO2 92.4