Alfa og Omega 2

11. — To fjell

Etter at dommen over Akan var full-byrdet, fikk Josva pålegg om å mobi-lisere hæren og på ny rykke frem mot Ai. Nå var Herren med sitt folk, og snart hadde de inntatt byen. Så ble all krigføring innstilt for en stund, og hele Israel tok del i en høytidelig guds-tjeneste. De var alle ivrige etter å få bosette seg i Kanaan. Enda hadde de hverken hus eller jord for seg og sine. For å oppnå dette måtte de drive kanaaneerne ut av landet. Men selv denne viktige oppgaven måtte nå stilles i bero, for det var en enda større plikt som krevde deres oppmerksomhet. AO2 93.1

Før de fikk motta arven, måtte de fornye sin troskapspakt med Gud. Da Moses kom med sine siste formaninger, gav han to ganger påbud om å kalle stammene sammen på Ebal og Garisim i nærheten av Sikem, der de skulle gi løfte om at de ville anerkjenne Guds lov. For å etterkomme dette pålegg forlot hele folket leiren i Gilgal, ikke bare mennene, men også kvinnene og barna og de fremmede som fulgte. Sammen drog de gjen AO2 93.2

nom fiendens land til Sikem-dalen som lå nesten midt i landet. Selv om de var omgitt av ubeseirede fiender, var de under Guds beskyttelse så lenge de var tro mot ham. Likesom på Jakobs tid skjedde det at «en redsel fra Gud kom over byene der omkring». ¹ Men israelittene led ingen overlast. AO2 93.3

Stedet hvor den høytidelige sere-monien skulle foregå, var allerede knyttet til fedrenes historie med hellige bånd. Der hadde Abraham reist sitt første alter for Gud i Kanaan. Der hadde både Abraham og Jakob slått opp teltene sine, og der hadde Jakob kjøpt det jordstykket hvor stammene senere gravla Josef. På samme sted fantes også den brønnen som Jakob hadde gravd, og det eiketreet der han gravde ned husgudene som ble funnet hos familien hans. AO2 93.4

Stedet som ble utpekt, var et av de vakreste i landet. Det var i alle deler verdig til å være skueplassen for den storslåtte og gripende begivenheten som skulle finne sted, Den praktfulle dalen lå innbydende mellom de vakre åsene. Naturen vekslet med grønne marker og olivenlunder som fikk vann fra sprudlende bekker og var prydet med ville blomster. AO2 93.5

Ebal og Garisim hever seg på hver sin side av dalen, men fjellene ligger ganske nær hverandre. Et utspring fra hvert av fjellene danner likesom en naturlig talerstol. Det som blir talt fra den ene siden, kan tydelig høres på den andre siden, mens skråningen langs fjellsidene gir plass til en stor forsamling. AO2 94.1

I samsvar med de instruksene Moses hadde gitt, ble det reist et monument av store steiner på Ebal-fjellet. Disse steinene ble først dekket av et lag med kalk, og så ble loven risset inn. Det gjaldt både de ti bud som var blitt for-kynt fra Sinai og siden skrevet på steintavler, og de lovene som Moses formidlet, og som han senere skrev ned i en bok. Ved siden av dette monumentet ble det bygd et alter av uhogne stein der det ble ofret til Herren. AO2 94.2

Det hadde stor betydning at alteret ble bygd nettopp på Ebal-fjellet der forbannelsen var blitt uttalt. Det var for å vise at Israel selv var årsak til at Guds vrede hadde rammet dem fordi de hadde overtrådt hans lov, og at han straks ville ha straffet dem, om det ikke hadde vært for Kristi forsoning som ble fremstilt ved offeret på alteret. AO2 94.3

De seks stammene som var ætlinger av Lea og Rakel, tok plass på Garisim, mens de som nedstammet fra trellkvinnene, tok plass på Ebal sammen med Rubenog Sebulon-stammene. På sletten mellom fjellene stilte prestene seg med paktkisten. AO2 94.4

Da trompetsignalet lød, ble det stille, og fra sin plass ved siden av paktkisten kunngjorde Josva de velsignelsene folket skulle få del i dersom de var lydige mot Guds lov. De stammene som stod på Garisim, svarte «amen». Så leste han opp forbannelsene, og denne gangen svarte stammene som var samlet på Ebal, Det var et samstemmig svar fra en tusentallig forsamling, Etter dette fulgte opples-ningen av Guds lov sammen med alle de lover og forordninger de liadde fått overlevert gjennom Moses. AO2 94.5

Ved Sinai hadde Israel mottatt tibudsloven direkte fra Gud. De hellige budene som han selv hadde skrevet, var fremdeles oppbevart i paktkisten. Nå var de dessuten skrevet på et sted hvor alle kunne lese dem. Alle hadde anledning til å gjøre seg kjent med be-tingelsene i den pakten de skulle leve under i Kanaan. AO2 95.1

Hele folket skulle gi til kjenne at de godtok betingelsene i pakten, og de velsignelsene eller forbannelsene som ville bli følgen av å overholde eller forkaste dem. Loven ble ikke bare skrevet på minnesteinene, men ble også kunngjort av Josva i hele folkets påhør. Det hadde ikke gått mange uker siden Moses la frem innholdet i Femte Mosebok for folket, og nå leste Josva loven for dem. AO2 95.2

Det var ikke bare mennene i Israel som hørte at loven ble lest, men også kvinnene og barna. For det var viktig at også de ble klar over sin plikt, og oppfylte den. Gud hadde gitt Israel klar beskjed: «Disse mine ord skal dere legge dere på hjerte og sinne. Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. ... Da skal dere og deres barn få leve lenge på den jord som Herren sverget at han ville gi deres fedre, like lenge som himmelen hvelver seg over jorden. »² AO2 95.3

Hvert sjuende år skulle loven leses opp for Israel, slik Moses hadde på-budt: «Hvert sjuende år, i ettergivelsesåret, ved løvhyttefesten, når hele Israel kommer og trer fram for Herren sin Guds åsyn på det stedet han velger ut, da skal denne loven leses opp mens hele Israel hører på. Kall folket sammen, menn, kvinner og barn, og innflytterne som bor i dine byer. La dem høre loven, så de kan lære å frykte Herren deres Gud og legge vinn på å leve etter alle budene i denne loven. Også deres barn, som ennå ikke kjenner den, skal høre den, så de lærer å frykte Herren deres Gud så lenge dere får leve i det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan.» ³ AO2 95.4

Satan er hele tiden i virksomhet for å forfalske det som Gud har sagt, slø-ve menneskenes sinn og formørke de-res forstand så de blir ledet til å synde. Derfor har Gud åpenbart sin vilje så tydelig at ingen behøver å ta feil. Herren prøver hele tiden å dra menneskene til seg og beskytte dem for å hindre Satan i å utøve sin grusomme og forførende makt. AO2 95.5

Gud har talt til menneskene med sin egen røst og skrevet sitt levende ord med sin egen hånd. Disse velsignede ordene som er fylt med liv og utstråler sannhet, er gitt til menneskene som en fullkommen veiledning. Fordi Satan hele tiden prøver å distrahere sinnet og lede interessen bort fra Herrens løfter og bud, er det desto mer nødvendig å huske dem og gjemme dem i hjertet. AO2 95.6

Kristne ledere skulle legge storre vekt på å undervise folk om bibelhistoriske kjensgjerninger og om Herrens advarsler og bud. De skulle gjøre det i et lettfattelig språk som selv barn kan forstå. Både predikanter og foreldre skulle se det som sin plikt å undervise de unge i Guds ord. Foreldre kan og bør vekke barnas interesse for den mangfoldighet av kunnskap som finnes der. Men for å få dine sønner og døtre interessert i Guds ord, må du selv være det. Du må vite hva Bibelen lærer, og slik som Gud påla Israel, må du tale om det «når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp».⁴ De som ønsker at barna skal elske og ære Gud, må fortelle om hans godhet, storhet og makt, slik det kommer til uttrykk i hans ord og i skaperverket. AO2 95.7

Hvert kapittel og hvert vers i Bibelen er Guds tale til menneskene. Vi skulle binde hans forskrifter som et tegn på hendene og som en minneseddel på pannen. Hvis Guds folk studerer Bibelen og lever etter den, vil den lede dem slik israelittene ble ledet ved en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. AO2 96.1