Alfa og Omega 2

Et glimt av løftets land

Så fikk han lov til å se loftets land som i et panorama. Hele landet lå ut-bredt foran ham, ikke vagt og utyde-lig i det fjerne, men klart og skarpt tegnet det seg for hans blikk i all sin prakt. Han så det ikke slik det var i virkeligheten, men slik det ville bli som Israels eiendom og med Guds velsignelse. Det var som om han så en kopi av Eden. Han så fjell kledd med Libanons sedrer, åser som var grå av oliven og duftet av vinranker, og sto-re, fruktbare sletter som bugnet av blomster. Han så palmer og bølgende åkrer med bygg og hvete. Der var sol-fylte daler med fuglesang og rislende bekker, og der var herlige byer, vakre hager, og sjøer fulle av havets rik-dom. På høydedragene beitet feet, og mellom fjellknausene samlet ville bier forråd. AO2 71.1

Det var nettopp et slikt land Moses under inspirasjon av Guds Ånd hadde skildret for Israel: «Måtte Herren vel-signe hans land med det beste fra himmelen, med dugg, og med vann fra havdypet som ligger der nede, med den fineste avling som modnes i sol,... med det ypperligste fra de eldgamle fjell, ... med alt godt som fyller jorden.» AO2 71.2

Moses så det utvalgte folket etter at de hadde bosatt seg i Kanaan, og hver stamme hadde fått tildelt sitt område. Han fikk også se deres fremtid etter bosettingen i løftets land. De langvarige og tragiske begivenheter i forbindelse med frafallet og straffen som fulgte, ble rullet opp for ham. Han så hvordan de ble spredt blant hedningene på grunn av synd, og hvordan her-ligheten vek fra Israel mens de vakre byene lå i ruiner, og folket var fanger i fremmede land. Han så også hvor-dan de skulle få fedrelandet tilbake, og at de til sist skulle komme under romernes herredømme. AO2 71.3

I sitt syn ble Moses ført videre ned gjennom tidene og fikk oppleve Frelserens første komme. Han så Jesus som et lite barn i Betlehem. Han hørte engleskaren som sang til Guds ære om fred på jorden. Han så stjernen som ledet vismennene fra Østen til Jesus, og et stort lys fylte hans sinn da han husket disse profetordene: «En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel.» ³ Han så de beskjedne kår Jesus levde under i Nasaret, hvordan han av kjærlighet og medlidenhet gikk omkring og helbredet. Han så hvordan en stolt og vantro nasjon forkastet ham. Med forferdelse hørte han hvordan de skrot av å holde Guds lov i ære, samtidig som de foraktet og forkastet ham som hadde gitt loven. AO2 71.4

Moses så Jesus på Oljeberget der han med sorg sa farvel til den byen han elsket så høyt. Han så hvordan Israel til slutt ble forkastet, Slik skulle det altså gå med det folket som var blitt så rikt velsignet, som han hadde arbeidet, bedt og lidd for, og som han hadde vært villig til å ofre sitt navn i livets bok for. Og nå måtte han høre denne forferdelige dommen: «Huset deres blir forlatt!» ⁴ Hjertet krympet seg i smerte da han tenkte på den sorgen som skulle ramme Guds Sønn. AO2 71.5

Han fulgte Frelseren til Getsemane og så hans sjelekamp, hvordan han ble forrådt, hånet, pisket og korsfestet. Han så at likesom han hadde løftet opp slangen i ørkenen, måtte Guds Sønn løftes opp, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. AO2 72.1

Moses ble fylt med sorg, harme og frykt da han så det hykleri og demoniske hat som den jødiske nasjon viste overfor sin gjenløser, den mektige engelen som hadde gått foran deres fedre. Han hørte at Kristus ropte i angst: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» ⁵ Han så ham ligge i Josefs nye grav. Håpløshetens mørke syntes å ruge over verden. Men han skuet videre og så at Kristus oppstod som seierherre. Omgitt av en engle-skare som tilbad, f6r han opp til him-melen i spissen for en mengde løslatte fanger fra dødens fengsel. Han så portene åpne seg, og hørte himmelens hærskarer som hilste livets herre vel-kommen. AO2 72.2

Her ble det åpenbart for Moses at han selv skulle være i Frelserens følge og åpne de evige porter for ham. Mens han var vitne til dette, skinte ansiktet hans med en hellig stråleglans. Det han selv hadde ofret og gjennomgått, syntes så lite sammenlignet med det som Guds Sønn måtte gjennomgå. Det var så ubetydelig i forhold til den «rikdom av herlighet som er uendelig mye større»⁶ Han frydet seg over at han var blitt aktet verdig til å ha del i Kristi lidelser, om enn i liten målestokk. AO2 73.1

Moses så Jesu disipler der de drog ut for å bringe frelsens evangelium til verden. Han så hvordan Israels folk var kommet til kort. De hadde totalt sviktet den store misjon Gud hadde kalt dem til. I sin vantro hadde de for-sømt å være lys for verden. De hadde ringeaktet Guds miskunn og gått glipp av velsignelsene ved å være hans utvalgte folk. Likevel hadde Gud ikke forkastet Abrahams ætt. AO2 73.2

Den herlige hensikt han ønsket å oppnå gjennom Israel, skulle likevel virkeliggjøres. Alle som gjennom Kristus ble troens barn, ville bli regnet som Abrahams ætlinger, arvinger til løftet ifølge pakten. I likhet med Abraham skulle de være lovens voktere og kunngjøre Guds Sønns evangelium for verden. AO2 73.3

Moses så hvordan Jesu disipler brakte evangeliets lys til dem som satt i mørke, og at tusener fra hedningelandene ville fylke seg under dets strå-leglans. ⁷ Mens han betraktet denne scenen, gledet han seg over Israels fremgang. AO2 73.4

Nå skiftet bildet. Han hadde fått se hvordan Satan virket for å få jødene til å forkaste Kristus, mens de gav seg ut for å holde Herrens lov. Så fikk han se at den kristne verden skulle bli bedratt på samme måte, ved at folk bekjente seg til å tjene Kristus, mens de forkastet Guds lov. Han hadde hort ropet fra de rasende prestene og eldste: «Bort med ham!» — «Korsfest ham! Korsfest ham!» Og nå hørte han at bekjennende kristne lærere ropte: «Bort med Guds lov!» Han så hvordan sabbaten ble tråkket på, mens en falsk helligdag ble satt i stedet. AO2 73.5

Igjen ble Moses grepet av angst og forbauselse. Hvordan kunne de som trodde på Kristus, forkaste den loven som han selv hadde kunngjort fra det hellige fjellet? Hvordan kunne men-nesker som fryktet Gud, tilsidesette den loven som var grunnvollen for hans ledelse i himmelen og på j orden? AO2 74.1

Med glede så Moses at det likevel var noen få trofaste som holdt Guds lov i hevd. Han så hvordan jordiske makter til sist skulle sette alt inn på å utrydde dem som holder hans lov. Han så frem til den tiden da Gud skal reise seg og straffe jordboerne for deres ugudelighet, mens de som har fryktet hans navn, skal bli beskyttet og skjult på vredens dag. Han hørte at Gud forkynte sin fredspakt med dem som har holdt hans lov, idet han lot sin røst høre fra sin hellige bolig, og himmelen og jorden skalv. Han så Kristi annet komme i herlighet, de dødes oppstandelse til evig liv, og hvordan de levende hellige ble forvandletuten å smake døden. Med jubelsang ble de alle ført til den hellige byen. AO2 74.2

Enda et fremtidsbilde stiger opp for hans blikk. Han ser hvordan jor-den er befridd for forbannelse, vak-rere enn løftets herlige land som han nyss har speidet ut over. Der finnes ingen synd, og døden kan ikke få innpass. Dette er de frelstes evige hjem. Med ubeskrivelig glede betrakter Moses denne scenen, en enda herligere utfrielse enn han hadde våget å håpe på. Pilegrimsferden på jorden er slutt for bestandig, og Guds Israel har endelig nådd sitt mål. AO2 74.3