Alfa og Omega 2
En ukjent grav
Synsåpenbaringen svant, og blikket fanget på ny inn Kanaan som bredte seg ut i det fjerne. Deretter la han seg til hvile lik en trett krigsmann. «Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moab, slik som Herren hadde sagt. Og han gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen visst hvor graven er.» AO2 74.4
Det er fare for at mange som ikke ville gi akt på rådene fra Moses mens han enda var hos dem, ville gjøre seg skyldige i avgudsdyrkelse ved å tilbe hans grav, dersom de visste hvor den var. Derfor er den skjult for mennes-kene. Guds engler gravla Herrens tro-faste tjener og holdt vakt over den ensomme graven. AO2 74.5
«Aldri mer stoel det fram i Israel en profet som Moses, som Herren gav seg til kjenne for, ansikt til ansikt. Kom i hu alle de tegn og under Herren sendte ham for å gjøre i Egypt, med farao og alle hans tjenere og hele hans land. Kom i hu den sterke hånd og alle de store, gruvekkende gjerninger som Moses utførte for øynene på hele Israel.» AO2 74.6
Dersom Moses ikke hadde gjort seg skyldig i den bestemte synden da han unnlot å gi Gud æren for vannet som strømmet ut fra klippen ved Kadesj, ville han ha fått dra inn i løftets land, og også blitt tatt til himmelen uten å dø. Men Moses skulle ikke være lenge i graven. Sammen med de englene som hadde gravlagt ham, kom Jesus selv fra himmelen og vekket ham opp av dødens søvn. AO2 75.1
Satan triumferte den gangen da han fikk Moses til å synde mot Gud, slik at han kom i dødens vold. Den store motstander hevdet at det gud-dommelige utsagn: «Av jord er du, og til jord skal du bli»,8 gav ham eiendomsretten til de døde. Gravens makt var aldri før blitt brutt, og han påstod at alle som lå i graven, var hans fanger, og at de aldri skulle slippes ut av hans mørke fengsel. AO2 75.2
Nå skulle Kristus for første gang gi liv til en død. Idet livets fyrste og de lysende englene nærmet seg graven, var Satan redd for å miste sitt herrevelde. Sammen med de onde englene var han parat til å avvise enhver som ville trenge seg inn på det området han gjorde krav på som sitt eget. Han skrøt av at Guds tjener var blitt tatt til fange, og han hevdet at selv Moses ikke hadde kunnet holde Guds lov, men hadde ranet til seg den ære som tilkom Gud. Det var den samme synd som var årsak til at Satan var blitt bannlyst fra himmelen. På grunn av overtredelse hadde Moses kommet inn under Satans herredømme. Erkeforræderen gjentok de opprinnelige klagemål han hadde ført mot Guds le-delse, og igjen anklaget han Gud for å være urettferdig mot ham. AO2 75.3
Kristus nedlot seg ikke til å ta opp noen diskusjon med Satan. Han kunne ha konfrontert ham med de grusomme følgene av hans bedrag i himmelen, og den ulykke det hadde påført så mange av dens beboere. Han kunne ha minnet ham om at det var hans løgn i Eden som hadde ført til at Adam hadde syndet, og at menneskeheten ble dødens bytte. Jesus kunne ha gjort Satan oppmerksom på at det var han som hadde fristet Israel til å murre og gjøre opprør, slik at endog Moses mistet tålmodigheten og ble overrump-let av synd i et ubevoktet øyeblikk. Dermed fikk døden makt over ham. Men Kristus overlot alt til sin Far, idet han sa: «Måtte Herren straffe deg!» 9 AO2 75.4
Han tok ikke opp noe ordskifte med sin motstander, men begynte der og da sin gjerning med å gjøre den falne fienden maktesløs og gi de døde liv. Satan kunne ikke motsi dette beviset på Guds Sønns herredømme. Opp-standelsen var sikret for evig, og Satan måtte gi slipp på sitt bytte. De rettfer-dige som var døde, skulle leve igjen. AO2 75.5
På grunn av synd hadde Moses kommet inn under Satans velde. Så langt hans egen fortjeneste rakk, var han dødens rettmessige fange. Men han ble oppreist til udødelighet på grunn av gjenløserens fortjeneste. Moses kom frem fra graven herliggjort, og sammen med sin frigjører steg han opp til Guds rike. AO2 75.6
Den kjærlighet og rettferdighet som Gud la for dagen i sin handlemåte med Moses, var uten sidestykke inntil han gav sin Sønn. Da Gud nektet Moses adgang til Kanaan, var det for å lære menneskene en lekse de aldri måtte glemme, nemlig at han forlanger absolutt lojalitet, og at menneskene ikke må ta den æren som Gud alene har krav på. Han kunne ikke oppfylle bønnen fra Moses om å få del i Israels arv, men han glemte ikke sin tjener. AO2 76.1
Himmelens Gud forstod den smerte Moses måtte utholde. Han hadde lagt merke til hver eneste handling i de lange år fulle av strid og motgang. På toppen av Pisga-fjellet kalte Herren Moses til en arvelodd som var uendelig mye mer herlig enn det jordiske Kanaan. AO2 76.2
På Forklarelsens berg var Moses sammen med Elia som var blitt tatt levende til himmelen. Gud hadde sendt dem med lys og herlighet til sin Sønn. Slik ble den bønnen Moses hadde bedt mange århundrer i forveien, endelig oppfylt. Han stod på herlighetens fjell i det landet som hans folk hadde fått i arv, og vitnet om ham som var midtpunktet for alle løftene til Israel. Dette var siste gang dødelige mennesker fikk se den personen som himmelen æret så høyt. AO2 76.3
Moses var et forbilde på Kristus. Han hadde selv sagt til Israel: «Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.» 10 Gud så at det var nødvendig å la Moses gå gjennom motgangens og fattigdommens skole for å gjøre ham beredt til å føre Israels folk til det jordiske Kanaan. AO2 76.4
Guds Israel som er på vei mot det himmelske Kanaan, har en leder som ikke trengte noen menneskelig under-visning som forberedelse for sin gud-dommelige misjon. Likevel ble også han gjort fullkommen gjennom lidelse. «Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes.» 11 Vår gjenløser viste ikke noen menneskelig svakhet eller ufullkommenhet. Likevel døde han for å gi oss adgang til løftets land. AO2 76.5
«Moses var tro i hele Guds hus, men som en tjener. Han skulle vitne om det som en gang skulle forkynnes. Men Kristus var tro som sønn, satt til å styre huset. Og hans hus er vi, så sant vi helt til slutt holder fast ved frimodigheten og det håp som er vår stolthet.» 12 AO2 76.6