Alfa og Omega 2

Stolt og herskesyk

Et annet avvik som førte til Salomos frafall, var at han gav etter for fristelsen til selv å ta den æren som alene tilkom Gud. Fra den dagen han fikk i oppdrag å bygge templet, til det var fullført, var det hans faste beslutning «å bygge et hus for navnet til Herren». Dette gav han også klart uttrykk for da templet ble vigslet. I sin bønn gjentok han Guds utsagn om at hans navn skulle bo der. ⁶ AO2 355.2

Et av de mest gripende avsnitt av Salomos vigselsbønn var hans byrde for de fremmede som ville komme fra fjerne land for å høre mer om den Gud som det hadde gått frasagn om blant nasjonene. «De får nok høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm,» sa kongen i sin bønn. Med tanke på hver eneste av disse fremmede tilbedere uttalte han: «Så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg oml Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.» Ved slutten av innvielseshøytideligheten oppfordret Salomo Israel til å være tro mot Gud. «Da skal alle folkeslag på jorden sanne at Herren er Gud, han og ingen annen.» ⁷ AO2 355.3

En som var større enn Salomo, hadde utformet templet, for det avspeilet selve Guds visdom og herlighet. For dem som ikke hadde innsikt i dette, var det ganske naturlig å be-trakte Salomo som arkitekten og byggmesteren og å rose og beundre ham. Men han frasa seg all ære både for planen og utførelsen. AO2 355.4

Slik var det også da dronningen av Saba kom på besøk til Salomo. Da hun hørte om hans visdom og om det praktfulle templet han hadde bygd, bestemte hun seg for å prøve ham med gåter og selv ta den berømte byg-ningen i øyesyn. Hun reiste den lange veien til Jerusalem med et følge av tjenere og med kameler som bar krydder og store mengder gull og edelstener. Da hun trådte frem for Salomo, snakket hun med ham om alt det som lå henne på hjertet. Hun drøftet naturens mysterier med ham, og han fortalte henne om naturens Gud, den store skaper som bor i himmelen og hersker over alt. «Og Salomo gav henne svar på alt hun spurte om. Det fantes ikke den ting som var skjult for kongen, så han ikke kunne gi herme svar.» ⁸ AO2 355.5

Nå fikk dronningen av Saba se hvor vis Salomo var. Hun så også huset han hadde bygd, og hun ble rent fra seg av undring. Hun sa til ham: «Såvar det da sant det jeg hørte hjemme i mitt land om deg og din visdom! Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom hit og fikk se det med egne øyne. Men nå ser jeg at de ikke har fortalt meg halvparten om din store visdom. Du overgår alt det jeg har hørt om deg. Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne dine, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» ⁹ AO2 356.1

Mot slutten av dronningens besøk hadde hun lært så mye av Salomo om kilden til hans visdom og velstand, at hun ikke lenger æret det menneskelige redskap, men utbrøt: «Lovet være Herren din Gud, som hadde slik godvilje for deg at han satte deg på Israels trone. Fordi Herren alltid har Israel kjær, har han gjort deg til konge, for at du skal fremme rett og rettferd.» Det var dette inntrykk Gud ønsket at alle folk på jorden skulle få. Fra alle verdens kanter kom det konger for å besøke Salomo og lytte til den visdommen Gud hadde utrustet ham med. ¹⁰ I begynnelsen gav Salomo Gud æren ved ærbødig å fortelle dem om himmelens og jordens skaper, universets allvise hersker. AO2 356.2

Hvilket ettermæle Salomo kunne ha fått hvis han fortsatt hadde vært ydmyk nok til å lede menneskers oppmerksomhet bort fra ham selv og til ham som hadde gitt ham visdom, rikdom og ære! Men inspirasjonens penn skildrer ikke bare hans dyder. Den gir også en sannferdig skildring av hans fall. AO2 357.1

Da Salomo hadde nådd høydepunktet av sin storhet og var omgitt av alle goder og gleder, ble han svimmel, mistet balansen og falt. Hele tiden ble han rost av mennesker, men til slutt kunne han ikke lenger stå imot smigeren. Han ble stolt over den visdommen han hadde fått for å forherlige giveren. Han gikk så langt at han tillot at mennesker gav ham æren for den praktfulle bygningen som var blitt planlagt og oppført til ære for Israels Gud. AO2 357.2

Slik gikk det til at Herrens tempel ble omtalt som «Salomos tempel». Mennesket hadde tatt den ære som tilkom Den Høyeste. Om dette templet hadde Salomo uttalt at «ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd». ¹¹ Endog i dag blir det oftest omtalt som Salomos tempel, ikke som Herrens tempel. AO2 357.3

En person kan ikke vise et tydeligere tegn på svakhet enn å la mennesker gi ham æren for de gaver som himmelen utruster ham med. En sann kristen vil gi Gud førsteplassen i alle livets forhold. Ingen ærgjerrige motiver får lov å dempe hans kjærlighet til Gud. Hele tiden vil han sørge for at Gud får all ære. Når vi trofast opphøyer Guds navn, er våre impulser under guddommelig kontroll, og vi blir styrket både åndelig og forstandsmessig. AO2 357.4

Jesus opphøyet alltid sin himmelske Fars navn. Han lærte sine disipler å be: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig.» De skulle heller ikke glemme å erkjenne at ham tilkom «makten og æren». Så omhyggelig var «den store legen» med å lede oppmerksomheten bort fra seg selv til ham som var kilden til hans kraft, at den undrende folkemengden ikke æret ham, men «lovpriste Israels Gud» da de fikk se «stumme tale, vanføre bli friske, lamme gå og blinde få sitt syn». ¹² AO2 357.5

I den mektige bønnen Kristus bad like før han ble korsfestet, uttalte han: «Jeg har forherliget deg på jorden.» «La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg.» «Rettferdige Far, verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.» ¹³ AO2 357.6

«Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke ikke av sin styrke, og den rike ikke av sin rikdom. Men den som vil rose seg, skal rose seg av dette: at han har forstand og kjenner meg, vet at jeg er Herren, som viser miskunn og øver rett og rettferd på jorden. For det er slik jeg vil ha det, lyder ordet fra Herren.» ¹⁴ AO2 358.1

«Jeg vil prise Guds navn med sang og hylle ham med takkesang.» AO2 358.2

«Verdig er du, vår Herre og Gud, til å motta all pris og ære og makt.» AO2 358.3

«Jeg takker deg, Herre, av hele mitt hjerte; min Gud, jeg vil evig ære ditt navn.» AO2 359.1

«La oss sammen hylle Herren og prise hans store navn!» ¹⁵ AO2 359.2