Alfa og Omega 2

Mammons tjenere

Evnene som disse fagarbeiderne var utrustet med, gikk for en stor del i arv til deres etterkommere. I den første tiden var disse mennene fra Judas og Dans stamme ydmyke og uselviske. Men gradvis, nesten umerkelig, mistet de forbindelsen med Gud, og lysten til å tjene ham på en uselvisk måte forsvant. De forlangte høyere lønn på grunn av deres kunstneriske evner. I noen tilfeller ble kravene etterkommet, men som oftest tok de arbeid i nabolandene. I stedet for å eie den offervilje som preget deres navngjetne forfedre, ble de krav-store og forlangte mer og mer. For å tilfredsstille sine selviske ønsker stilte de sine gudgitte evner til rådighet for hedenske konger og brukte sine ferdigheter til å lage ting som var en vanære for Skaperen. AO2 353.1

Blant disse var det at Salomo prøvde å finne en fagmann som kunne lede byggingen av templet på Moria berg. Han hadde fått detaljerte tegninger for samtlige deler av den hellige bygningen. Han ville også ha fått de pålitelige folkene han trengte, om han bare hadde vendt seg til Gud i tro. Så ville Herren ha utrustet dem slik at de kunne utføre arbeidet nøyaktig. Men Salomo forsømte denne anledningen til å stole på Gud. Han bad kongen av Tyrus om å sende en dyktig håndverker som kunne arbeide i gull og sølv, i bronse og jern, i purpurrødt, karmosinrødt og fiolett ull, en som også skjønte seg på treskjæring. Han skulle arbeide sammen med kongens egne fagfolk i Juda og Jerusalem. ⁴ AO2 354.1

Kongen av Fønikia svarte med å sende Hiram, sønn til en kvinne av Dans ætt og en mann fra Tyrus. På morens side var Hiram etterkommer av Oholiab som Gud flere århundrer tidligere hadde utrustet med spesiell ferdighet til å bygge helligdommen. Slik gikk det til at det ble valgt en ar-beidsleder som ikke var drevet av et uselvisk ønske om å tjene Gud. Han tjente Mammon, denne verdens Gud. Hele hans vesen var gjennomsyret av egoisme. AO2 354.2

Hiram forlangte høy lønn på grunn av sine uvanlige evner, og litt etter litt ble hans medarbeidere smittet av den samme holdning. Mens de arbeidet sammen med ham dag etter dag, ble de mer og mer opptatt av å sammenligne hans lønn med deres egen, og de begynte å miste forståelsen for at det var et hellig arbeid de utførte. Selvfornektelsen ble fortrengt av begjær. Dette resulterte i krav om høyere lønn, noe de også fikk. AO2 354.3

Den skadelige innflytelsen som dette førte til, gjennomsyrte alle grener av Guds verk og nådde ut i hele landet. De høye lønningene gjorde at mange kunne leve i luksus og overflod. De rike undertrykte de fattige, og offerviljen forsvant nesten fullstendig. En av hovedårsakene til det fryktelige frafallet som skjedde med den mannen som en gang ble regnet blant de viseste på jorden, kan føres tilbake til denne skjebnesvangre utvikling. AO2 354.4

Den store forskjellen i innstilling og motiver mellom dem som bygde helligdommen i ørkenen, og dem som oppførte Salomos tempel, inneholder en dyp og viktig undervisning. Den selviskhet som preget tempelbyggerne, finner vi igjen i den egoisme som rår i verden i dag. Griskhet og trakting etter de mest fremtredende posi-sjoner og den høyeste lønn er svært vanlig i vår tid. Sjelden møter man den tjenstvillighet og glade offervilje som preget dem som bygde helligdommen i ørkenen. Denne innstilling skulle være ledemotivet hos Jesu et-terfølgere også i dag. Jesus viste hvordan hans etterfølgere bør arbeide. Til noen av dem han møtte, sa han: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» ⁵ Han lovte dem ikke en bestemt pengesum for deres innsats. Også de skulle vise forsakelse og offervilje. AO2 354.5

Vi arbeider ikke for lønn i form av penger. Motivet til å arbeide for Gud bør være fullstendig fritt for egoisme. Uforbeholden helligelse og offervilje har alltid vært og vil alltid være den viktigste forutsetning for vår tjeneste. Herren vil ikke at en eneste selviskhetens tråd blir vevd inn i det vi gjør for ham. Vår tjeneste må være preget av samme takt og dyktighet, samme nøyaktighet og visdom som fullkommenhetens Gud krevde av dem som bygde helligdommen i ørkenen. Men hva vi enn gjør, bør vi huske at de største evner og den beste tjeneste bare kan komme til sin rett når selvet legges på alteret som et levende offer. AO2 355.1