Alfa og Omega 2

Ynkelige menneskenatur!

Den mannen som i begynnelsen av sin regjeringstid hadde vist så stor visdom og sympati da han gav det hjelpeløse barnet tilbake til den ulykkelige moren, falt så dypt at han samtykket i at det ble laget en avgud som man ofret levende barn til. Han som i sine unge år ble utstyrt med klokskap og dømmekraft, og som i manndommens styrke ble inspirert til å skrive: «Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden, beveget seg senere i livet så langt bort fra renheten at han samtykket i de tøylesløse og avskyelige ritualer i forbindelse med Kamosjog Astarte-dyrkelsen. Han som ved tempelvigslingen hadde sagt til folket: «Hold dere helhjertet til Herren vår Gud,» ⁹ ble selv en lovovertreder som i holdning og handling fornektet sine egne utsagn. Han forvekslet frihet med ustyrlighet. Han prøvde å forene lys og mørke, godt og ondt, renhet og urenhet, Kristus og Beliar — men til hvilken pris! AO2 349.1

Salomo var en av de mest fremragende konger som noen gang har regjert. Men etter hvert sank han ned i last og forderv og ble et redskap og en slave for andre. Hans karakter, som en gang var edel og fast, ble svak og sløv. Troen på den levende Gud vek plassen for vantro og tvil. Vantroen ødela lykken, svekket normene og fordervet livet hans. Den rettvishet og det storsinn som preget begynnelsen av hans regjeringstid, ble forvandlet til tyranni og herskesyke. Ynkelige, svake menneskenatur! Det er lite Gud kan gjøre for mennesker som ikke lenger føler sin avhengighet av ham. AO2 349.2

Dette var en åndelig forfallstid for hele Israel. Noe annet var heller ikke å vente når kongen hadde gjort felles sak med demoniske krefter. Fienden gjorde bruk av disse virkemidler for å forvirre israelittene så de ikke kunne skjelne mellom sann og falsk gudsdyrkelse, og de ble et lett bytte. Han-delsavtaler med andre nasjoner førte dem i nær kontakt med mennesker som ikke viste aktelse for Gud, og deres egen lojalitet overfor ham ble sterkt svekket. De mistet sin klare oppfatning av Guds opphøyede, hellige natur, og de lot være å ferdes i lydighet. I stedet allierte de seg med rettferdighetens fiende. AO2 350.1

Det ble vanlig å gifte seg med av-gudsdyrkere, og deres avsky for av-gudsdyrkelsen forsvant hurtig. Flerkoneri ble akseptert. Mødre som tilbad avguder, oppdrog barna til å bli fortrolig med hedenske ritualer. I noen tilfeller ble den rene form for gudstjeneste erstattet med avgudsdyrkelse av verste slag. AO2 350.2

Kristne mennesker bør holde seg langt borte fra verdslighetens ånd og innflytelse. Gud er i stand til å bevare oss / verden, men vi skal ikke være av verden. Hans kjærlighet er ikke ustadig og vaklende. Med en ufattelig omhu våker han stadig over dem som hører ham til. Men han krever ubetinget lojalitet. «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» ¹⁰ AO2 350.3