Alfa og Omega 2
Falsk anklage
Da kong David nådde frem til Bakurim, kom det en mann ut av byen. Mannen var i slekt med Saul. Han hette Sjimi og var sønn av Gera. Han forbannet David og kastet stein både etter ham og mennene hans, enda hele hæren og alle krigerne gikk med ham både på høyre og venstre side. Sjimi forbannet ham og ropte: «Bort med deg! Bortmeddeg, dinblodhund, din usling! Nå tar Herren hevn over deg for alt blodet som har flytt i Sauls ætt. Du tok kongedømmet fra ham, men Herren har gitt det til din sønn Absalom. Nå får du igjen for din ondskap, din blodhund!» AO2 310.3
I Davids velmaktstid hadde Sjimi hverken i ord eller handling opptrådt illojalt overfor ham. Men da kongen møtte motgang, viste denne mannen av Benjamin-stammen sitt sanne ansikt. Han hadde hyllet David mens han hadde makten, men forbannet ham i hans fornedrelse. Han var smålig og selvopptatt og mente at alle andre var lik ham selv. Satan tilskyndet ham til å la sitt hat gå ut over den mannen som Guds hånd allerede hvilte så tungt på. Det er Satans ånd som får mennesker til å være skadefro og gjøre livet surt for dem som har motgang. AO2 310.4
Det var en helt igjennom falsk anklage Sjimi rettet mot David. Alt sammen var bare ondsinnet sladder. David hadde ikke begått noen urett mot Saul eller familien hans. Da han hadde Saul helt og fullt i sin makt og kunne ha drept ham, skar han bare en bit av kappen hans. Men etterpå bebreidet han seg selv at han hadde vist en slik manglende respekt for Herrens salvede. AO2 310.5
David hadde tydelig vist hvor høyt han aktet et menneskeliv, selv da han ble jaget omkring som et villdyr. Da han en gang gikk i dekning i hulen ved Adullam, tenkte han tilbake på de sorgløse barneårene og utbrøt: «Hvem vil hente vann til meg fra brønnen ved byporten i Betlehem?» 3 AO2 310.6
På den tiden var Betlehem besatt av filisterne. Men tre av Davids tapre menn brøt seg gjennom vaktholdet og hentet vann til David i Betlehem. Men David kunne ikke drikke det. «Herren fri meg fra å gjøre noe slikt!» ropte han. «Skulle jeg drikke blodet av de mennene som våget livet ved å gå?» Så tømte han ærbødig vannet ut som et offer til Gud. David hadde vært en krigens mann og hadde tilbrakt en stor del av sitt liv på slagmarken. Men få er blitt preget så lite av krigens forherdende og demoraliserende påvirkning som han. AO2 311.1
Davids søstersønn Abisjai, som var en av hans tapreste hærførere, ville ikke finne seg i at Sjimi fornærmet kongen, og ropte: «Hvorfor skal en slik død hund få lov til å forbanne deg, herre konge? La meg få gå bort og hogge hodet av ham.» Men David ville ikke gi sin tilslutning til det. «Dere ser at min egen sønn og etter-kommer står meg etter livet. Kan en da vente noe annet av denne benjaminitten? La ham bare forbanne når Herren har sagt at han skal gjøre det. Kanskje Herren ser til meg i min nød og gir meg noe godt igjen for forbannelsen som er lyst over meg i dag.» AO2 311.2
Gjennom sin samvittighet ble David minnet om bitre og ydmykende ting. Hans trofaste undersåtter var forbauset over den plutselige tragedien som rammet kongen, men for ham selv kom det ikke uventet. Han hadde lenge hatt anelse om at dette ville komme. I virkeligheten hadde han undret seg over at Gud ventet så lenge med å gi ham den straffen han fortjente. Idet han hastet videre på sin trøstesløse flukt, barbent og gråtende, mens klageropene fra følgesvennene gav gjenlyd mellom fjellene, tenkte han på sitt kjære Jerusalem, stedet der han hadde begått sin store synd. Når han mintes Guds godhet og langmodighet, følte han at det likevel var håp, og at Herren fortsatt ville være nådig mot ham. AO2 311.3