Alfa og Omega 2
David på flukt
Ydmyket og sorgtung gikk David ut gjennom Jerusalems port. Pa grunn av opprøret som den avholdte sønnen hans hadde satt i verk, ble han drevet bort fra tronen, fra slottet og fra Guds paktkiste. Folket fulgte etter i en lang, dyster prosesjon som minnet om et sørgetog. Kongen hadde med seg livvakten og seks hundre mann som hadde fulgt ham fra Gat, og som var under kommando av Ittai. AO2 307.2
David viste sin uselviskhet ved at han ikke ville gå med på at disse fremmede som hadde søkt beskyttelse hos ham, skulle bli involvert i den ulykken som rammet ham selv. Han gav uttrykk for sin overraskelse over at de var villige til å bringe dette offeret for hans skyld. David sa da til Ittai fra Gat: «Hvorfor går du også med oss. Vend tilbake og bli hos den nye kongen! For du er en fremmed her, og en som selv er tvunget bort fra hjemstedet ditt. Du kom i går, og så skulle jeg alt i dag la deg flakke omkring sammen med oss? Jeg vet ikke engang hvor jeg skal gjøre av meg. Snu om, og ta landsmennene dine med deg til-bake. Måtte Herren være god og trofast mot dere.» AO2 307.3
Ittai svarte: «Så sant Herren lever, og så sant du lever, herre konge, hvor du er, herre konge, der vil ogsa dm tjener være, enten det bærer til liv eller død.» Disse mennene hadde vendt om fra hedenskapet og hadde begynt å tjene Herren. På en høyverdig måte viste de nå sin troskap mot Gud og mot kongen. David var dypt takknemlig for den hengivenhet de viste da alt syntes å gå ham imot, og sammen gikk de over Kedron-bekken på vei mot ødemarken. AO2 307.4
Igjen stanset prosesjonen. Noen menn som hadde på seg hellige klær, kom bort til dem. Da kom Sadok og alle levittene som bar Guds paktkiste. De som var i Davids følge, så på dette som et godt tegn. For dem var paktkis-ten en garanti for deres utfrielse og seier. Den ville gi folket mot til å slutte seg til kongen. Absaloms tilhengere ville bli grepet av frykt når de oppdaget at kisten ikke var i Jerusalem. AO2 307.5
Med det samme David fikk øye på paktkisten, ble han fylt med glede og håp. Men snart ble han opptatt av andre ting. Han var konge over Guds utvalgte folk og hadde et stort ansvar. Israels konge skulle ikke først og fremst tenke på sine egne interesser, men på Guds ære og folkets beste. Gud, som dvelte mellom kjerubene, hadde sagt om Jerusalem: «Dette skal være mitt hvilested for alltid.» 2 Hverken prest eller konge hadde rett til å flytte symbolet på Guds nærvær uten hans tillatelse. AO2 308.1
David var fullstendig klar over at hans sinn og atferd måtte være i samsvar med Guds vilje, for ellers ville paktkisten bringe ulykke i stedet for fremgang. Hans store synd stod alltid for ham, og han oppfattet sammensvergelsen som Guds rettvise dom. Sverdet som ikke skulle vike fra hans hus, var nå trukket, og han visste ikke hva utfallet ville bli. AO2 308.2
Det var ikke Davids sak å fjerne de hellige forskrifter fra landets hovedstad, de som var et uttrykk for Guds vilje, som var rikets grunnlov og betingelsen for dets fremgang. Han gav derfor Sadok dette pålegg: «Før Guds paktkiste tilbake til byen. Dersom Herren har godvilje for meg, lar han meg få komme hjem igjen, så jeg får se både paktkisten og der den står. Men dersom han sier: Jeg vil ikke vite av deg, da får han gjøre med meg som han synes best.» Og så føyde han til: «Du og Abjatar skal rolig vende tilbake til byen, og din sønn Akima’as og Abjatars sønn Jonatan skal dere ta med dere. Så skal jeg vente ved vadestedene i ødemarken til det kommer melding fra dere.» Prestene kunne være til stor nytte i byen ved å legge merke til opprørernes bevegelser og planer, og så sende hemmelig melding til kongen gjennom Akima’as og Jonatan, sønnene deres. AO2 308.3
Idet prestene vendte tilbake til Jerusalem, var det som om en enda mørkere skygge senket seg over flokken som drog videre. Kongen var på flukt, og de selv var fredløse, skilt fra Guds paktkiste, og fremtiden syntes mørk og truende. «David gikk gråtende oppetter Oljeberget; han hadde dekket til hodet og var barbent. Alle som var med ham, hadde også dekket til hodet og gikk gråtende oppover.» AO2 308.4
Da David fikk beskjed om at også Akitofel var med i komplottet, var det en ny påminnelse om at ulykken som rammet ham, var et resultat av hans egen synd. Akitofel var den dyktigste og mest beregnende av lederne. Nå hadde han sviktet kongen som hevn for den vanære familien ble utsatt for da David forsyndet seg mot Batseba som var Akitofels sønnedatter. David utbrøt: «Herre, vis at Akitofels planer er dårskap!» AO2 308.5
Da kongen nådde toppen av fjellet, bøyde han seg i bønn, idet han utøste sin sjel for Herren og bad ydmykt om nåde. Det var som om han fikk øyeblikkelig bønnesvar. Husjai av Arakætten, en klok og forstandig rådgiver og trofast venn, kom imot ham med flerret kappe og med jord på hodet og gav til kjenne at han ville dele skjebne med den avsatte og landflyktige kongen. AO2 310.1
Som ved en guddommelig innskytelse ble David klar over at det var nettopp denne trofaste og pålitelige mannen han trengte som sin talsmann under rådslagningen i Jerusalem. På Davids oppfordring vendte Husjai tilbake til byen for å tilby Absalom sin tjeneste og motarbeide Akitofels listige råd. Med dette lyspunktet i alt mørke fortsatte kongen og hans følge ned langs den østlige skråningen av Oljeberget. De banet seg vei over den steinete ødemarken, gjennom ville fjellkløfter, langs ulendte stier ned mot Jordan. AO2 310.2