Alfa og Omega 2

Absalom gjør opprør

Etter at folket på denne måten var blitt forberedt på hva som skulle skje, sendte Absalom utvalgte menn i hemmelighet rundt til de forskjellige stammene for å organisere et opprør. Han lot som han hadde fromme hen-sikter for å dekke over sine forræderske planer. AO2 306.2

Det var om å gjøre for Absalom å reise til Hebron for å innfri et løfte han hadde gitt lang tid i forveien mens han var i landflyktighet. Han sa til kongen: «La meg få dra til Hebron og oppfylle et løfte jeg har gitt Herren. For da jeg bodde i Gesjur i Aram, gav jeg dette løftet: Fører Herren meg tilbake til Jerusalem, vil jeg ofre til ham.» Den ømhjertede faren, som ble oppmuntret over dette uttrykk for sønnens gudfryktighet, lot ham reise og velsignet ham attpåtil. Sammensvergelsen var dermed et faktum. Gjennom denne hyklerske handling hadde Absalom til hensikt ikke bare å villede kongen, men også å vinne folkets tillit så han kunne få dem til å gjøre opprør mot den kongen Gud hadde utpekt. AO2 306.3

Da Absalom drog til Hebron, hadde han med seg to hundre mann fra Jerusalem. De fulgte med i god tro og visste ikke om noe. De gav seg i lag med Absalom uten å ane at deres begeistring for kongesønnen ville resultere i at de gjorde opprør mot David. AO2 306.4

Så snart Absalom var fremme i Hebron, sendte han bud på Akitofel, en av Davids fremste rådgivere. Han hadde ry for sin klokskap, og hans råd var ansett for å være like verdifullt som et orakelsvar. Akitofel slut-tet seg til komplottet, og med hans støtte syntes Absaloms seier å være sikret. Mange innflytelsesrike menn fra alle deler av landet stilte seg nå på hans side. Da opprørssignalet lød, kunngjorde Absaloms spioner ut over hele landet at han var konge, og mange sluttet seg til ham. AO2 306.5

I mellomtiden var kong David i Jerusalem blitt alarmert. Det var et hårdt slag for David å oppdage at det hadde brutt ut opprør innenfor hans nærmeste krets. Hans egen sønn som han holdt av og hadde stolt på, hadde dannet en sammensvergelse for å ta fra ham kongemakten, og ville sikkert ikke vike tilbake fra å drepe ham. AO2 306.6

Den farlige situasjonen som David plutselig stod overfor, vekket ham opp av den nedtrykthet som lenge hadde plaget ham, og med ungdommelig glød gjorde han seg klar til a møte utfordringen. Absalom samlet sine tropper i Hebron, bare tretti kilometer borte. Snart ville opprørerne stå utenfor portene til Jerusalem. AO2 306.7

David stod på slottet og speidet ut over hovedstaden — «en fryd for hele jorden, ... den store konges by».¹Han grøsset ved tanken på at byen skulle bli skueplass for blodsutgytelse og ødeleggelse. Skulle han mobilisere de borgere som fremdeles var tro mot ham, og forsvare Jerusalem, eller skulle han tillate at byen druknet i blod? Han tok sin beslutning. Den utvalgte byen skulle ikke bli utsatt for krigens redsler. Han ville dra ut av byen, og deretter sette folkets troskap på prøve ved å gi dem anledning til a komme til unnsetning. I denne krisetimen var det hans plikt både mot Gud og folket å håndheve den myndighet som himmelen hadde gitt ham. Krigens utfall fikk bli Guds sak. AO2 307.1