Alfa og Omega 2
David går i seg selv
Profetens irettesettelse gjorde et dypt inntrykk på David. Hans samvittighet ble vakt, og han så sin skyld i all dens heslighet. Sinnet var tynget av anger der han stod for Herrens ansikt. Med skjelvende lepper utbrøt han: «Jeg har syndet mot Herren.» All urett mot andre faller tilbake på Gud. David hadde begått en stor synd både mot Uria og Batseba, og dette smertet ham dypt. Men hans synd mot Gud var uendelig mye større. AO2 296.2
Riktignok fantes det ingen i Israel som kunne fullbyrde dommen over kongen. Likevel skalv David av frykt for at Gud ville straffe ham før han rakk å få tilgivelse. Men Herren sa til ham gjennom profeten: «Så har også Herren tatt bort din synd; du skal ikke dø.» AO2 296.3
Rettferdigheten måtte likevel skje fyllest. Dødsdommen ble overført fra David til barnet som var frukten av hans synd. Slik fikk kongen anledning til å angre. Barnets lidelse og død, som var en del av straffen som rammet ham, føltes langt bitrere enn om han selv hadde måttet dø. Profeten sa: «Fordi du ved å gjøre dette har gitt Herrens fiender grunn til å spotte, skal den sønnen du har fått, ikke få leve.» AO2 296.4
Da barnet ble sykt, fastet David i dyp ydmykhet og bad Gud inderlig om å la det få leve. Han tok av seg sine kongelige klær og la kongekronen til side, og natt etter natt lå han på jorden mens han i dypeste fortvilelse bad for det uskyldige barnet som måtte lide for hans synd. De øverste ved hoffet kom og ville få ham til å reise seg fra gulvet, men han nektet. AO2 296.5
Den evige, barmhjertige Gud hadde flere ganger tidligere avverget straffedommer over enkeltpersoner eller byer, og sendt dem et fredsbudskap når de ydmyket seg og angret. David klynget seg til dette håpet og fortsatte å trygle Gud så lenge barnet var i live. Men da han fikk høre at barnet var dødt, bøyde han seg villig for Guds dom. Han hadde selv erklært at denne straffen var rettferdig. Nå hadde det første slaget rammet ham. Men han satte sin lit til Guds nåde og var derfor ikke motløs. AO2 296.6