Alfa og Omega 2

Møtet med Goliat

Kongen fikk vite hva David hadde sagt, og kalte ham til seg. Med forbauselse hørte han på hva han hadde å si: «Ingen må miste motet! Din tjener skal gå og kjempe mot denne filisteren.» Saul gjorde sitt beste for å få ham fra det, men han var ikke til å rokke. På en enkel og likefrem måte fortalte David det han hadde opplevd mens han gjette saueflokkene til faren: «Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Så gå da! Herren vil være med deg.» AO2 222.5

I førti dager hadde denne filisterkjempen fått Israel til å skjelve. Motet sviktet når de så på den ruvende skikkelsen som var ni fot høy. På hodet hadde han en bronsehjelm, og han hadde på seg en skjellbrynje av bronse, som veide fem tusen sekel (42 kg). Skjellene lå så tett at det var umulig å skyte en pil gjennom rustningen. På leggene hadde han bronseskinner. På ryggen hadde han et veldig spyd som også var av bronse. Spydskaftet var tykt som en vevbom, og spydodden var av jern og veide seks hundre sekel. Skjoldbæreren gikk foran ham. AO2 223.1

Morgen og kveld stilte Goliat seg opp foran Israels leir og ropte: «Hvorfor drar dere ut og fylker dere til strid? Er ikke jeg en filister og dere Sauls treller? Velg ut en mann, og la ham komme ned til meg! Hvis han kan kjempe med meg og felle meg, skal vi være treller for dere. Men hvis jeg vinner over ham og feller ham, skal dere være våre treller og tjene oss.» Så føyde han til: «I dag har jeg hånet Israels fylking. Send hit en mann, så skal vi kjempe med hverandre.» AO2 224.1

Selv om Saul hadde gitt David lov til å ta imot utfordringen fra Goliat, hadde han ikke stort håp om at David ville lykkes i sitt dristige forsett. David fikk beskjed om å ta på seg kongens rustning. Han fikk den tunge kobberhjelmen på hodet og brynjen over brystet, og dessuten kongens eget sverd. Rustet på denne måten gikk han for å møte fienden, men kom snart tilbake. De engstelige tilskuerne trodde først at David hadde ombestemt seg og ikke ville våge livet i en så ulike kamp. Men en slik tanke var fullstendig fremmed for den unge, tapre David. AO2 224.2

«Jeg greier ikke å gå med dette på meg,» sa han til Saul. «Jeg er ikke vant til det.» Så tok han av seg kongens krigsrustning. I stedet tok han bare med seg staven, gjetervesken og en slynge. Så hentet han opp fem glatte steiner fra bekkefaret og la dem i vesken. Med bare slyngen i hånden gikk han så frem mot filisteren. AO2 224.3

Kjempen nærmet seg modig i den tro at han skulle kjempe mot den farligste av Israels krigere. Med skjoldbæreren foran seg virket han fullstendig uovervinnelig. Da han nærmet seg David, følte han at han stod overfor en guttunge. David var frisk og rødkinnet. Den velskapte skikkelsen som var uten rustning, gav et gunstig inntrykk. Likevel var det en skrikende kontrast mellom den ungdommelige skikkelsen og den ruvende filisteren. AO2 224.4