Alfa og Omega 2

David i krigssonen

Da Israel gikk til krig mot filisterne, meldte tre av Isai-sønnene seg til Sauls hær. Men David ble hjemme. Litt senere drog han av sted for å besøke leiren. Faren hadde bedt ham bringe en hilsen og en gave til de eldre brødrene og undersøke hvordan de hadde det. Men det som Isai ikke visste, var at den unge gjeteren var blitt betrodd et større oppdrag. Israels hær var i fare, og det var David som skulle AO2 221.5

redde nasjonen. AO2 221.6

Idet David nærmet seg leiren, lød det som om et angrep kunne ventes når som helst. Det var nettopp da hæren drog ut for å fylke seg, og krigsropet ljomet. Israelittene og filisterne hadde fylket seg rett overfor hverandre. David skyndte seg bort til hæravdelingen og fant brødrene sine. Mens han snakket med dem, kom Goliat, kjempen blant filisterne, frem og hånet israelittene og utfordret dem til å sende en mann som hadde mot nok til å kjempe mot ham. Han gjentok ut-fordringen, og da David så at hele Israels hær var grepet av frykt, og fikk vite at dette gjentok seg dag etter dag uten at noen meldte seg for å få slutt på fornærmelsene, ble han harm. Han var ivrig etter å forsvare den levende Guds ære og redde sitt folks anseelse. AO2 221.7

Israels hær var nedslått. Soldatene var motløse og sa til hverandre: «Ser dere den mannen som kommer fram der? Han kommer for å håne Israel.» I skam og harme utbrøt David: «Hvem er han vel, denne uomskårne filisteren, som våger å håne den levende Guds fylkinger?» Da Eliab, Davids eldste bror, hørte dette, var han fullt klar over de følelser som rørte seg hos David. Selv mens David gjette sauene, la han for dagen en sjelden dristighet og styrke. AO2 222.1

Når brødrene hans tenkte på Samuels hemmelighetsfulle ærend hjemme hos dem, ante de hva saken gjaldt. De ble misunnelige da de så at David ble æret fremfor dem, og de elsket og aktet ham ikke for hans oppriktighet og hans kjærlighet til dem. De betraktet ham bare som en enfoldig gjetergutt. AO2 222.2

Eliab oppfattet spørsmålet hans som en personlig kritikk fordi han selv var for feig til å gjøre noe for å stoppe munnen på filisteren. I ergrelse utbrøt han: «Hva vil du her? Hvem har du fått til å gjete den lille saueflokken ute i ødemarken? Jeg kjenner de store tankene dine og vet hvor ond du er. Du er kommet hit ned for å se på slaget.» AO2 222.3

David var høflig, men bestemt: «Hva galt har jeg nå gjort?» svarte han. «Jeg må da ha lov til å snakke!» AO2 222.4