Alfa og Omega 2

Ferdig for godt

Dette var den siste prøven Saul ble stilt på. Hans forakt for Guds vilje viste igjen at han var oppsatt på å herske egenmektig. Derfor kunne han ikke lenger være konge og regjere på Guds vegne. Mens Saul og hæren drog tilbake i seiersrus, hersket det dyp sorg hjemme hos profeten Samuel. Han hadde mottatt et budskap fra Herren som fordømte kongens handlemåte: «Jeg angrer at jeg gjorde Saul til konge; for han har vendt seg bort fra meg og ikke gjort etter mitt ord.» Profeten sørget dypt over den måten den opprørske kongen hadde handlet på, og han bad hele natten om at Gud ville omgjøre den fryktelige dommen. AO2 209.3

Gud angrer ikke på samme måte som et menneske. «Han som er Israels ære, lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske så han trenger å angre.» Når et menneske angrer, er det uttrykk for sinnsforandring. Anger hos Gud betyr at omstendighetene og de ytre vilkår er endret. Menneskene kan forandre sitt forhold til Gud ved å rette seg etter de vilkår han har satt for å velsigne dem, eller de kan opptre slik at de stiller seg utenfor samfunnet med ham. Men «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid». På grunn av ulydighet endret Saul sitt forhold til Gud. Men betingelsene for å bli akseptert av Gud var uendret. Hans krav var fremdeles de samme. Hos «lysenes Far» er det «ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke».⁵ AO2 209.4

Med tungt hjerte drog Samuel ut neste morgen for å møte kongen som hadde sviktet. Samuel håpet at Saul ville gå i seg selv og innse sin synd, og at han ville angre og ydmyke seg så Gud igjen kunne anerkjenne ham. Men når det første steg er tatt på ulydighetens vei, er det lett å gå videre i overtredelse. Så fornedret var Saul blitt på grunn av ulydighet, at han gikk for å møte Samuel med en løgn på leppene. Han utbrøt: «Velsignet være du av Herren! Jeg har gjort etter Herrens ord.» AO2 209.5

Lyden som nådde profetens ører, motsa de ordene den troløse kongen hadde uttalt. Derfor spurte han: «Hva er det da for breking som låter for ørene mine, og hva er det for rauting jeg hører?» AO2 210.1

«Det er noen dyr de har tatt med fra amalekittene,» svarte Saul. «Folket sparte det beste av småfeet og storfeet for å ofre det til Herren din Gud, men resten har vi bannlyst.» Folket hadde holdt seg etter Sauls ordre. Men for å redde skinnet gav han dem skylden for sin egen ulydighet. AO2 210.2

Det gikk hardt inn på Samuel at Saul var blitt forkastet. Han måtte overbringe budskapet i nærvær av den stolte hæren som jublet over en seier som kongen fikk æren for. For Saul hadde ikke fortalt at det var Gud som hadde gitt Israel seier. Da Samuel så rekkevidden av Sauls egen-rådige handlemåte, ble han fylt av hellig harme over at han som Gud hadde vist så stor ære, kunne motsette seg hans påbud og lede Israel ut i synd. AO2 210.3

Samuel lot seg ikke føre bak lyset av kongen. Med en blanding av sorg og harme utbrøt han: «Hold opp! Jeg skal kunngjøre deg hva Herren har talt til meg i natt.... Selv om du har så små tanker om deg selv, er du likevel høvding for Israels stammer. Herren salvet deg til konge over Israel.» Så gjentok han befalingen som gjaldt amalekittene, og bad om en forklaring på kongens ulydighet. AO2 210.4

Saul fortsatte med å rettferdiggjøre seg selv. «Jeg adlød Herrens ord og gikk den veien Herren sendte meg. Jeg førte Agag, amalekittkongen, hit, og gjorde ende på amalekittene. Men folket tok en del småfe og storfe av byttet, det beste av det som var bann-lyst, for å ofre det til Herren din Gud her i Gilgal.» AO2 210.5

Strengt og alvorlig feide Samuel disse løgner og tilsnikelser til side og kunngjorde den ugjenkallelige dommen: «Bryr Herren seg om brennoffer og slaktoffer som han bryr seg om lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer og villighet bedre enn fett av værer. Trass er jevngodt med spådomssynd, gjenstridighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg som konge.» AO2 210.6

Da Saul hørte denne forferdelige dommen, utbrøt han: «Jeg har syndet; for jeg har overtrådt Herrens ord og dine påbud. Jeg var redd folket og gav etter for dem.» Fordømmelsen fra Samuel gjorde at Saul ble skremt og innrømmet sin skyld som han hårdnakket hadde nektet tidligere. Men han fortsatte med å klandre folket og påstod at det var av frykt for dem han hadde syndet. AO2 210.7

Det var ikke sorg over synden, men frykt for straffen som fikk Israels konge til å bønnfalle Samuel: «Men tilgi nå min synd, og bli med meg tilbake, så jeg kan tilbe Herren.» Hvis Saul hadde vist virkelig anger, ville han ha bekjent sin synd offentlig. Men det viktigste for ham var å opprettholde sin myndighet og sikre seg folkets fortsatte troskap. Han var interessert i den ære det gav at Samuel fulgte med ham, for det ville styrke hans egen innflytelse over folket. AO2 210.8

«Jeg blir ikke med deg tilbake. For du har forkastet Herrens ord, og Herren har forkastet deg; du skal ikke lenger være konge over Israel.» Idet Samuel snudde seg for å gå sin vei, grep kongen i fortvilelse fatt i kappen hans for å holde ham tilbake. Men kappen revnet i hendene på ham. Da erklærte Samuel: «I dag har Herren revet kongedømmet over Israel fra deg og gitt det til en annen, en som er bedre enn du.» AO2 211.1

Saul var mer urolig over at Samuel tok avstand fra ham, enn at han selv hadde vakt Guds mishag. Han visste at folket hadde mer tillit til Samuel enn til ham selv, og han følte at det ville bli uråd for ham å utøve sin myndighet hvis Gud nå bestemte at en ny konge skulle salves. Han var redd for at det straks ville bryte ut oppstand dersom Samuel vendte ham ryggen. Derfor tryglet han nå Samuel om å vise ham den ære overfor de eldste og folket at han ville overvære gudstjenesten. Gud tilskyndet Samuel til å etterkomme kongens ønske for å hindre at det brøt ut oppstand. Men Samuel var bare en taus tilskuer til gudstjenesten. AO2 211.2

Det gjenstod en hard og fryktelig domshandling. I hele folkets påsyn måtte Samuel hevde Guds ære og fordømme Sauls handlemåte. Han bød derfor at amalekittkongen skulle føres frem. AO2 212.1

Agag var den minst skyldfrie og den mest ubarmhjertige av dem som Israel hadde overvunnet. Han hatet Guds folk og hadde prøvd å utrydde dem. Han var også den som hadde vært ivrigst etter å fremme avgudsdyrkelsen. På Samuels ordre gikk han frem, og han regnet med at han ikke lenger var i livsfare. Deretter uttalte Samuel: «Som ditt sverd rev barna bort fra mødrene, skal din mor bli barnløs, mer enn andre kvinner.» Så gjorde han det av med Agag. Etterpå gav han seg på vei til Rama, mens Saul drog hjem til Gibea. Bare én gang senere møttes Samuel og Saul. AO2 212.2