Alfa og Omega 2

Hvorfor Saul ble forkastet

Da Saul i sin tid ble kalt til tronen, hadde han ikke store tanker om sine egne evner, og var villig til å ta imot undervisning. Han manglet både kunn-skap og erfaring, og han hadde alvorlige karaktermangler. Men Herren gav ham Den Hellige Ånd som veileder og hjelper, og gav ham mulighet til å utvikle de egenskaper som var nødvendige for den som skulle herske over Israel. Hvis han fortsatt hadde vært ydmyk og latt seg lede av Guds visdom, ville han ha kunnet utføre sin ansvarsfulle gjerning med ære. Under innflytelse av Guds nåde ville alle hans gode egenskaper ha blitt styrket, mens de dårlige karaktertrekk ville ha mistet sin makt. AO2 212.3

Herren er villig til å gjøre dette for alle som overgir seg til ham. Han har kalt mange til en plass i sitt verk fordi de var ydmyke og lærvillige. I sitt forsyn setter han dem der hvor de kan lære av ham. Han viser dem deres karaktermangler, og alle som søker hans hjelp, får styrke til å rette på feilene. AO2 212.4

Men Saul ble overmodig på grunn av sin ærefulle posisjon, og brakte skam over Gud med sin vantro og sin ulydighet. Da han ble kalt til konge - verdigheten, var han ydmyk og beskjeden, men fremgangen gjorde ham selvsikker. Allerede da han vant sin første seier som konge, ble det vakt til live en stolthet i ham som ble den største fare i hans liv. AO2 212.5

Hele nasjonen ble begeistret for den tapperhet og militære dyktighet Saul la for dagen da han frigjorde Jabesj i Gilead. Folket æret kongen og glemte at han bare var et redskap for Gud. Selv om han i førstningen gav Gud æren, tok han siden æren til seg selv. Han glemte at han var avhengig av Gud og fjernet seg mer og mer fra Herren. Dermed ble veien beredt for den formastelse og helligbrøde han la for dagen i Gilgal. AO2 212.6

Det var den samme blinde selvtillit som gjorde at Saul avviste irettesettelsen fra Samuel. Han anerkjente Samuel som en Guds profet. Derfor skulle han ha tatt imot refselsen, selv om han ikke kunne innse at han hadde syndet. Hadde han vært villig til å innse sitt feiltrinn og bekjenne sin synd, ville denne bitre erfaringen ha vært til hjelp for ham i fremtiden. AO2 213.1

Hvis Herren på det tidspunktet helt hadde brutt forbindelsen med Saul, ville han ikke lenger ha talt til ham gjennom sin profet. Han ville heller ikke ha gitt ham et bestemt oppdrag for at han skulle få anledning til å råde bot på tidligere feilgrep. AO2 213.2

Når en person som gir seg ut for å tjene Gud, blir likegyldig med å gjøre hans vilje, og dermed tilskynder andre til å bli uærbødige og tankeløse overfor Herrens påbud, har han ennå mulighet til å snu nederlag til seier, hvis han oppriktig tar imot irettesettelse og vender om til Gud i ydmykhet og tro. Ydmykende nederlag kan ofte bli til velsignelse fordi de viser at vi ikke kan gjøre Guds vilje uten hans hjelp. AO2 213.3

Da Saul avviste irettesettelsen fra Den Hellige Ånd, og hårdnakket fortsatte med å rettferdiggjøre seg selv, forkastet han Guds eneste middel til å redde ham. Med vitende og vilje hadde han skilt seg fra Gud. Dermed kunne han ikke motta guddommelig hjelp eller veiledning før han vendte om og bekjente sin synd. AO2 213.4

Saul gav seg ut for å være svært samvittighetsfull da han stod foran Israels hær i Gilgal og ofret til Gud. Men hans fromhet var ikke ekte. Det tjente bare til å svekke ham at han utførte en religiøs seremoni stikk i strid med den instruks Gud hadde gitt. Dermed stilte han seg utenfor rekkevidden av den hjelp Gud gjerne ville gi ham. AO2 213.5

Da Saul drog ut mot amalekittene, trodde han at han hadde utført den viktigste del av det oppdrag Gud hadde gitt. Men Herren var ikke tilfreds med en delvis lydighet, og ville heller ikke se gjennom fingrene med noen forsømmelse, om motivet var aldri så besnærende. Gud har ikke gitt menneskene frihet til å vike av fra hans krav. Han hadde sagt til Israel: «Dere må ikke bære dere at slik som vi gjør her i dag. Nå gjør enhver det han selv finner for godt.» «Legg vinn på å adlyde alle disse bud som jeg gir deg!» Når vi skal treffe en beslutning, må vi ikke spørre om den kan ha noen skadevirkning, men om den er i samsvar med Guds vilje. «Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden.» ⁶ AO2 213.6

«Lydighet er bedre enn slaktoffer.» Selve ofringene hadde ingen verdi for Gud. De var et uttrykk for at den som ofret, angret sin synd, trodde på Kristus og ønsket å være lydig mot Guds lov. Men uten anger, tro og lydighet var ofringene verdiløse. Da Saul sa at han ville ofre det som Gud hadde pålagt ham å tilintetgjøre, viste han åpenlys forakt for hans myndighet. En slik handling ville vært en hån mot himmelen. AO2 213.7

Til tross for at vi har kjennskap til Sauls synd og følgene av den, er det mange i dag som handler på samme måte. Samtidig som de nekter å tro og lyde en del av Herrens påbud, fortsetter de sin formelle tilbedelse. Guds Ånd godkjenner ikke en slik form for gudstjeneste. Uansett hvor ivrige mennesker er til å overholde de religiøse seremonier, kan Herren ikke anerkjenne dem hvis de med vitende og vilje fortsetter å overtre et av hans bud. AO2 214.1

«Trass er jevngodt med spådomssynd, gjenstridighet er som avgudsdyrkelse.» Satan var den første opprører, og alt opprør mot Gud er en direkte følge av djevelsk innflytelse. De som setter seg opp mot Guds ledelse, har alliert seg med erkebedrageren. Han setter all sin kraft og kløkt inn på å få makt over sansene og forkvakle forstanden. Han fremstiller alt i et falskt lys. I likhet med våre første for-eldre vil de som er kommet under hans trolldomsmakt, bare se de fordeler de kan oppnå ved å overtre Guds bud. AO2 214.2

Det sterkeste bevis på Satans forfø-rende makt er at mange som lar seg lede av ham, innbiller seg at de tjener Gud. Da Korah, Datan og Abiram gjorde opprør mot Moses, trodde de at det bare var en menneskelig leder de satte seg opp mot, et menneske som de selv. Til sist trodde de at de virkelig gjorde Guds vilje. Men da de forkastet hans utvalgte redskap, forkastet de Kristus og gjorde Guds Ånd sorg. Slik var det også under Jesu virksomhet. De jødiske skriftlærde og eldste som var ivrige etter å ære Gud, korsfestet hans Sønn. Den samme holdning eksisterer hos dem som følger sin egen vilje i tross mot Gud. AO2 214.3

Saul hadde sett mange beviser på at Samuel var Guds profet. Likevel handlet han stikk i strid med fornuft og sunn dømmekraft da han våget å ringeakte Guds påbud som Samuel formidlet. Sauls skjebnesvangre overmot kan bare skyldes djevelsk innflytelse. Han hadde vist stor iver etter å avskaffe avgudsdyrkelse og trolldomskunster i landet. Men da han var ulydig mot Gud, var han selv fylt av den samme tross, og var like mye drevet av Satan som de som gir seg av med trolldom. Da han ble irettesatt, føyde han trass til opprør. Han kunne ikke ha såret Guds Ånd mer om han åpenlyst hadde sluttet seg til avgudsdyrkere. AO2 214.4

Det er farlig å ta lett på irettesettelsene og advarslene fra Guds ord og fra hans Ånd. I likhet med Saul er det mange som gir etter for fristelse inntil de blir blinde for hva synd virkelig er. De beroliger seg selv med at de har hatt en eller annen gagnlig hensikt. Derfor har de ikke gjort noe galt ved å vike av fra Herrens vilje. De motset-ter seg nådens Ånd inntil de ikke lenger kan høre dens stemme, og de blir overlatt til de villfarelsene de selv har valgt. AO2 214.5

Da Saul ble utpekt, fikk Israel en konge som de selv ønsket, slik Samuel uttrykte det da kongevalget ble stadfestet i Gilgal: «Her er kongen som dere har valgt, han som dere bad om.» ⁷ Saul hadde et tiltalende ytre, var høyreist og hadde en fyrstelig holdning. Nettopp slik hadde de tenkt seg at kongen skulle være. Hans personlige tapperhet og dyktighet som hærfører var de egenskaper de satte høyest når det gjaldt å skape respekt hos andre folk. Men de bekymret seg lite om de egenskaper som var den viktigste betingelse for at han kunne utøve sin myndighet på en rettferdig og upartisk måte. AO2 214.6

Folket bad ikke om å få en konge som hadde en edel karakter, og som elsket Gud og fryktet ham. De rådførte seg ikke med Gud om hvilke egenskaper en konge skulle ha for å kunne bevare deres særpreg som hans utvalgte folk. De bad ikke om at Guds vilje måtte skje, men gjorde som de selv ville. Derfor gav Gud dem en konge etter deres eget ønske og med en natur som avspeilte deres egen. Deres sinn var ikke underlagt Guds ledelse, og kongen hadde heller ikke gitt seg inn under hans nåde. Under en slik konge ville de av egen erfaring kunne lære å innse sitt feilgrep og på ny tjene Gud i troskap. AO2 215.1

Likevel slo ikke Herren hånden av Saul da han først hadde gjort ham til konge. Han lot Den Hellige Ånd virke på ham for å vise ham hans egen svakhet og hans behov av Guds nåde. AO2 215.2

Hvis Saul hadde vist tro og tillit, ville Gud ha vært med ham. Så lenge hans vilje var underlagt Guds vilje, og han lot seg lede av hans Ånd, kunne Gud la hans gjerning lykkes. Men da Saul begynte å handle uavhengig av Gud, kunne Herren ikke lenger veilede ham, og han måtte forkaste ham. I stedet kalte han «en mann etter sitt hjerte» til å være konge. Denne mannen var ikke feilfri, men han satte sin lit til Gud fremfor å stole på seg selv. Han var villig til å bli ledet av Guds Ånd og til å ta imot irettesettelse når han hadde syndet. AO2 215.3