Alfa og Omega 2

Profetisk veiledning

Tidlig neste morgen da Saul drog av sted, fulgte Samuel ham på veien. Da de var kommet gjennom byen, gav han tjeneren beskjed om å gå i forveien. Så bad han Saul stanse for å ta imot et budskap fra Gud. Samuel tok en krukke med olje og helte oljen ut over hodet hans. Han kysset ham og sa: «Nå har Herren salvet deg til fyrste over sin eiendom.» Som tegn på at Gud stod bak, fortalte Samuel hva Saul ville komme ut for på hjemveien, og forsikret ham om at Guds Ånd ville gjøre ham skikket til oppgaven som ventet. «Da kommer Herrens Ånd over deg så du kommer i profetisk henrykkelse... og blir et annet menneske. Når du ser disse tegnene, så gjør det som faller deg inn! For Gud er med deg.» AO2 193.5

Saul drog videre, og alt det profeten hadde sagt, slo til. Ikke langt fra grensen til Benjamin fikk han vite at dyrene var funnet. På Tabor-sletten møtte han tre menn som skulle til Betel for å tilbe Gud. En av dem bar på tre kje som han skulle ofre. En annen hadde tre brød, og en tredje en flaske vin til offerfesten. De hilste på Saul som skikk og bruk var, og gav ham to av de tre brødene. AO2 193.6

Ved Gibea, hans egen hjemby, kom det en flokk profeter som var på vei hjem fra offerhaugen. De sang en lovsang for Herren til musikk fra fløyte og harpe, tromme og sitar. Da Saul møtte dem, kom Guds Ånd også over ham. Han tok del i lovsangen og begynte også å tale profetisk. Han utfoldet en slik veltalenhet og visdom og tok del i andakten med så inderlig alvor at de som kjente ham fra før, utbrøt i forbauselse: «Hva er det som har hendt med sønnen til Kisj? Er også Saul blant profetene?» AO2 194.1

Mens Saul tilbad sammen med profetene, fremkalte Den Hellige Ånd en stor forandring hos ham. Renhetens og hellighetens guddommelige lys fordrev mørket i det ugjenfødte hjertet. Han så seg selv slik Gud så ham, og han oppdaget storheten i det som er hellig. Nå skulle han ta kampen opp mot synden og Satan, og det ble klart for ham at han var nødt til å hente all sin styrke hos Gud. Frelsesplanen, som han før hadde sett på som noe tåket og ubestemmelig, stod nå klart for ham. Herren gav ham mot og visdom til å bære det store ansvaret. Han viste ham kilden til nåde og kraft, og gav ham forstand til å fatte Guds krav og sin egen plikt. AO2 194.2