Alfa og Omega 2

Saul blir konge

Folket hadde ikke fått vite at Saul var blitt salvet til konge. Det skulle kunngjøres ved loddtrekning hvem Gud hadde utvalgt. Derfor kalte Samuel folket sammen i Mispa. Først bad han om Guds veiledning. Så fulgte han den høytidelige seremonien som gjaldt i forbindelse med loddkasting. I taushet ventet den store folkemengden på utfallet. I tur og orden ble stammen, slekten og familien utpekt. Og til slutt falt loddet på Saul, sønn av Kisj. AO2 194.3

Men Saul var ikke til stede. Tanken på det store ansvaret han nå skulle bære, overveldet ham slik at han trakk seg tilbake i stillhet. Da de sendte bud etter ]ham, og han kom tilbake til forsamlingen, så de med stolthet og tilfredshet at han hadde en kongelig holdning og en høyreist skikkelse — «et hode høyere enn alle andre». Selv Samuel utbrøt da han fremstilte ham for folket: «Her ser dere ham som Herren har utvalgt! Det finnes ikke hans like i hele folket.» Fra den store folkemengden lød det et rungende gledesrop: «Leve kongen!» AO2 194.4

Så kunngjorde Samuel kongeloven og la frem retningslinjene for denne styreformen. Kongen skulle ikke være eneveldig, men rette seg etter ham som stod over alle. Talen Samuel holdt, ble skrevet ned i en bok som inneholdt bestemmelser om kongens privilegier og folkets rettigheter. Selv om folket ikke brydde seg om den advarselen Samuel hadde gitt, og til tross for at han hadde vært nødt til å gi etter for deres ønske, gjorde han alt han kunne for å verne deres frihet. AO2 194.5

De aller fleste anerkjente Saul som konge, men en stor gruppe var imot. De ville ikke finne seg i at kongen skulle tilhøre Benjamin-stammen, den minste i Israel, på bekostning av både Juda og Efraim som var de største og mektigste. De nektet å sverge troskap til Saul eller å gi ham de gaver som skikken krevde. De som hadde vært ivrigst etter å få en konge, nektet nå å anerkjenne den mannen Gud hadde utpekt. Hvert parti hadde sin kandidat som de gjerne ville ha på tronen, og flere av lederne ønsket selv å bli konge. Misunnelsen brant i hjertet på mange av dem. Deres stolte og ær-gjerrige anstrengelser hadde resultert i skuffelser og misnøye. AO2 195.1

Saul så seg ikke i stand til å overta kongeverdigheten under slike forhold. Han overlot forvaltningen til Samuel og drog tilbake til Gibea. En gruppe menn fulgte med ham. De var klar over at Gud hadde utpekt ham, og var fast bestemt på å støtte ham. Men han gjorde ikke noe forsøk på å bruke makt for å hevde sin rett til tronen. Hjemme i Benjamins fjelland ar-beidet han i fred og ro på gården og overlot til Gud å grunnfeste hans kongedømme. AO2 195.2

Ikke lenge etter at Saul var utpekt til konge, gjorde kong Nakasj og ammonittene innfall i det landområde som tilhørte stammene øst for Jordan, og truet Jabesj i Gilead. Folket i byen prøvde å slutte fred ved å tilby å betale skatt til ammonittene. Det ville den grusomme kongen ikke gå med på uten at han fikk stikke ut det høyre øyet på alle innbyggerne som et varig tegn på sin makt. AO2 195.3