Alfa og Omega 2

Gud velger et kongsemne

Jødene ventet at Messias skulle bryte undertrykkernes åk. Likevel gav de næring til de samme synder som hadde ført dem under åket. Hvis Kristus hadde dekket over deres synd og rost dem for deres fromhet, ville de ha godtatt ham som konge. Men de ville ikke finne seg i at han fryktløst refset dem for lastene deres. De foraktet en person med en edel karakter som var fullstendig behersket av god-het, renhet og hellighet, og som ikke hatet noe annet enn synd. AO2 191.5

Slik har det vært gjennom alle tider. Lyset fra himmelen fordømmer alle som ikke vil følge det. Når hyklere føler seg ydmyket over at det finnes mennesker som lever et rent liv og hater synd, får Satan dem til å plage og forfølge Guds folk. «Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» ⁴ AO2 191.6

Selv om det var forutsagt at Israel ville bli et monarki, forbeholdt Gud seg retten til å utpeke den som skulle være deres konge. Hebreerne hadde så mye respekt for Guds myndighet at de overlot helt og fullt til ham å velge. Valget falt på Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme. AO2 192.1

De personlige egenskaper hos den fremtidige fyrsten tilfredsstilte den stolthet som hadde fått folket til å ønske å få en konge. «Det fantes ingen i Israel som var vakrere enn han.» Han var en staselig og høyreist ung mann som syntes å være den fødte leder. Men på tross av Sauls ytre for-trinn manglet han de verdifulle egenskapene som kjennetegner sann visdom. I sin oppvekst hadde han ikke lært å tøyle sitt heftige temperament, og han hadde aldri erfart nådens forvandlende kraft. AO2 192.2

Saul var sønn av en mektig og velstående høvding. Men i pakt med tidens levesett tok han aktivt del i arbeidet på gården. Da noen av dyrene som tilhørte faren, hadde gått seg vill i fjellet, gikk Saul ut sammen med en tjener for å lete etter dem. I tre dager lette de uten resultat. Da de nærmet seg Rama der Samuel bodde, foreslo tjeneren at de skulle spørre profeten til råds. «Her har jeg en kvart sekel sølv; den kan jeg gi gudsmannen, så forteller han oss nok hvilken vei vi skal ta.» Dette var i samsvar med tidens skikk. Når en person henvendte seg til en overordnet, hadde han gjerne med en liten gave som tegn på aktelse. AO2 192.3

Da de nærmet seg byen, møtte de noen unge piker som kom for å hente vann, og spurte dem hvor seeren bodde. De fikk vite at det skulle holdes gudstjeneste, og at profeten alt var på plass. Det skulle foregå ofring «oppe på haugen», og etterpå skulle det holdes offerfest. AO2 192.4

I Samuels embetstid hadde det skjedd store forandringer. Da kallet fra Gud kom til ham første gang, hersket det en alminnelig forakt for helligdomstjenesten. Folk «ringeaktet Herrens offer». ⁵ Men nå ble gudstjenesten holdt i akt og ære over hele landet, og folk viste en markert interesse for tilbedelse og offertjeneste. AO2 192.5

Tjenesten i møteteltet var det forbi med, og ofringene ble derfor foretatt andre steder. Byene der prestene og levittene holdt til, og der folket kom sammen for å få undervisning, ble valgt til dette formål. Det høyeste stedet i disse byene ble gjerne benyttet som offersted. Derfor ble de kalt offerhauger. AO2 193.1

Ved byporten møtte Saul profeten selv. Gud hadde åpenbart for Samuel at han ville møte Israels fremtidige konge på dette tidspunkt. Da de stod overfor hverandre, sa Herren til Samuel: «Se, det er den mannen som jeg talte til deg om. Han skal styre mitt folk.» Da sa Saul: «Kan du si meg hvor se-eren bor?» Til dette svarte Samuel: «Jeg er seeren.» Han forsikret Saul om at de bortkomne dyrene var blitt funnet, og oppfordret ham til å bli der en stund og overvære festen. Samtidig kom han med visse hentydninger om den store livsoppgaven som ventet. «Hva er det hele Israel ønsker seg? Er det ikke deg og din fars ætt?» AO2 193.2

Profetens ord gjorde et dypt inntrykk på Saul. Han kunne ikke unngå å legge merke til betydningen av det som ble sagt, for hele nasjonen var oppsatt på å få en konge. «Jeg er bare en benjaminitt, fra en av de minste stammene i Israel,» svarte Saul ydmykt. «Og min ætt er den ringeste av ættene i Benjamin-stammen. Hvorfor taler du da slik til meg?» AO2 193.3

Samuel førte ham bort til samlingsstedet hvor byens fornemste menn hadde satt hverandre stevne. Han sørget for at Saul fikk hedersplassen, og under måltidet ble det beste satt frem for ham. Da offerfesten var slutt, inviterte Samuel gjesten hjem til seg. Mens de satt på taket av huset og snakket sammen, la Samuel frem de retningslinjene Israel skulle styres etter. På den måten prøvde han i noen monn å forberede Saul for det store ansvaret han skulle bære. AO2 193.4