Alfa og Omega 2

Israel krever en konge

Urettferdigheten hos disse dommerne vakte mye misnøye. Dermed fikk folket påskudd til å drive igjennom den nyordning som lenge hadde ulmet i det skjulte. Da samlet de seg, alle de eldste i Israel, og kom til Samuel i Rama. De sa til ham: «Nå er du gammel, og sønnene dine følger ikke i dine fotspor. Sett derfor en konge over oss, en som kan styre oss! Det har jo alle de andre folkene.» Samuel hadde ikke fått vite noe om sønnenes embetsmisbruk. Hvis han hadde hatt kjennskap til det, ville han straks ha fjernet dem. AO2 188.2

Samuel var klar over at folkets virkelige motiv var misnøye og stolthet, og at de hadde en bestemt hensikt med kravet de satte frem. Ingen klage var blitt rettet mot Samuel. Alle anerkjente hans hederlighet og kloke styre. Men den gamle profeten oppfattet det som kritikk mot seg personlig og et direkte forsøk på å avsette ham. Likevel viste han ikke hva han følte og kom ikke med noen bebreidelse. Men han la saken frem for Gud og søkte råd hos ham. AO2 188.3

Herren sa til Samuel: «Lyd folket og gjør alt det de ber deg om! For det er ikke deg de har forkastet; det er meg de har forkastet og ikke vil ha til konge over seg. Det har de alltid gjort fra den dagen jeg førte dem opp fra Egypt, og til denne dag. De har forlatt meg og dyrket andre guder. Og slik er det de nå gjør mot deg også.» AO2 188.4

Samuel ble irettesatt fordi han klaget over folkets opptreden. Det var ikke ham de hadde vist manglende respekt, men Gud som hadde innsatt folkets ledere. De som forakter og forkaster Guds trofaste tjener, viser Ikke bare ringeakt for personen, men for ham som har sendt ham. Det er Guds ord, hans formaning og råd som blir skjøvet til side, og hans myndighet som blir forkastet. AO2 188.5

Israel opplevde sin største glansperiode da de anerkjente Gud som sin konge, og da de innså at de lover og den styreform han var opphavsmann til, langt overgikk det som andre nasjoner kunne oppvise. Når det gjaldt Guds bud, hadde Moses kunngjort for Israel: «Dere skal legge vinn på å leve etter dem; da vil andre folk holde dere for å være kloke og forstandige. Når de hører alle disse forskriftene, vil de si: «Så klokt og forstandig det er, dette store folket.»» ¹ AO2 189.1

Fordi hebreerne hadde fjernet seg fra Guds lov, ble de ikke det folket som Gud hadde tenkt å gjøre dem til. Og nå gav de Gud skylden for alle de onder som var en følge av deres egen synd og dårskap. Så fullstendig hadde synden blindet dem. AO2 189.2

Gjennom profetene hadde Herren forutsagt at Israel ville bli styrt av en konge. Men dette betyr ikke at en slik styreform var best eller i samsvar med Guds vilje. Han lot folket få sin vilje fordi de nektet å la ham lede. Hosea sier at Gud i sin vrede gav dem en konge. ² AO2 189.3

Når mennesker velger å gå sin egen vei uten å rådføre seg med Herren, eller handler stikk i strid med hans åpenbarte hensikt, lar han dem få sin vilje for at de av egen bitre erfaring kan innse sin dårskap og angre sin synd. Menneskelig stolthet og visdom er en farlig veileder. Når hjertets ønsKer er i strid med Guds vilje, vil det til sjuende og sist være til forbannelse i stedet for til velsignelse. AO2 189.4

Gud ville at hans folk skulle betrakte ham alene som lovgiver og som kilden til deres styrke. Når de følte seg avhengige av Herren, ville de stadig bli dratt nærmere ham. Dette ville øve en foredlende innflytelse og gjøre dem skikket for deres opphøyede plass som hans utvalgte folk. Men når et menneske kom på tronen, ville folkets oppmerksomhet bli vendt bort fra Gud. De ville stole mer på mennesker enn på ham. De feilgrep kongen gjorde, ville få dem til å synde og skille dem fra Gud. AO2 190.1

Samuel fikk beskjed om å etterkomme folkets ønske. Men samtidig skulle han gjøre det klart for dem at de hadde pådratt seg Guds mishag. Han skulle også fortelle dem hva som ville bli følgen av den kurs de hadde valgt. AO2 190.2

Da talte Samuel til folket som krevde en konge, og la frem for dem alt det Herren hadde sagt. Uten omsvøp lot han dem vite hvilke byrder dette ville føre med seg, og påviste forskjellen mellom en slik tvangssituasjon og de forholdsvis frie og gode kår de nå hadde. AO2 190.3

Kongen deres ville etterape andre kongers pomp og prakt. Derfor ville det bli nødvendig å pålegge folket skatter og tunge arbeidsbyrder. Han ville forlange at de beste unge menn skulle gjøre tjeneste for ham. De ville bli satt til å være kjørekarer og ryttere og til å løpe foran vognen hans, De måtte gjøre tjeneste i hans hær, pløye hans marker, høste hans avling og smi våpen til hans kriger. Israels døtre ville bli satt til å bake og gjøre tjeneste i kongens hus. Han ville gi sine hoffolk det beste av landet som Herren selv hadde overlatt til folket. Dess-uten ville han ta de flinkeste tjenestefolkenc og de beste dyrene og bruke i sin egen tjeneste. AO2 190.4

Foruten alt dette ville kongen kreve en tiendedel av all arbeidsinntekt eller avling. Til slutt sa Samuel at de selv ville bli treller for ham. «Da skal dere en dag rope til Herren på grunn av kongen som dere har valgt dere. Men Herren skal ikke svare dere den dagen.» AO2 190.5

Når kongedømmet først var opprettet, kunne de ikke avskaffe det igjen uten videre, om det var aldri så trykkende. Men folket ville ikke høre på Samuel. «Nei,» sa de, «vi vil ha en konge over oss. Vi vil ha det som alle de andre folkene. Kongen vår skal styre oss; han skal gå foran oss og føre oss når vi er i krig.» AO2 190.6

«Vi vil ha det som alle de andre folkene.» Israelittene var ikke klar over at å være ulik andre nasjoner var en særlig forrett og en stor velsignelse. Gud hadde skilt israelittene ut fra alle andre folkeslag for at de skulle være hans utvalgte. Men de brydde seg ikke om denne umåtelige ære, men hadde et brennende ønske om å etterligne hedningene. AO2 190.7

Også de som i dag skal være Guds utvalgte folk, ønsker å følge verdens seder og skikker. Når de forlater Herren, blir de mer og mer ivrige etter å oppnå verdslig gunst og anerkjennelse. Kristne mennesker prøver stadig å etterligne dem som tilber denne verdens gud. AO2 190.8

Mange hevder at de har større muligheter til å øve innflytelse over verdslige mennesker hvis de har samkvem med dem og følger deres skikker. Men de som gjør det, bryter forbindelsen med ham som er kilden til deres styrke. Når de blir verdens venner, blir de Guds fiender. For å oppnå verdslig anerkjennelse gir de avkall på den ufattelige ære som Gud har kalt dem til: å «forkynne hans storverk, han som kalte dem fra mørket til sitt underfulle lys». ³ AO2 191.1

Dypt nedtrykt lyttet Samuel til det som folket hadde på hjertet. Men Herren sa til ham: «Gjør som de vil, og sett en konge over dem.» Samuel hadde gjort sin plikt og advart dem, men de forkastet advarselen. Med tungt hjerte sendte han folket bort. Så drog han selv hjem og begynte å forberede den store forfatningsendringen. AO2 191.2

Samuels rene liv og uselviske tjeneste var en stadig anklage mot de selvopptatte prester og eldste og mot det stolte og sanselige folket. Han omgav seg ikke med pomp og prakt, men hans verk bar himmelens stempel. Verdens frelser æret ham, og det var under hans veiledning han styrte det hebraiske folk. Men folket var blitt trett av hans fromhet og tjenesteiver. De foraktet den beskjedne måten han utøvde sin myndighet på, og forkastet ham til fordel for en som kunne herske med kongelig autoritet. AO2 191.3

Samuels natur gjenspeilte likheten med Kristus. Det var Frelserens rene liv som vekket Satans vrede. Hans liv var verdens lys. Det avslørte den ondskap som var skjult i menneskehjertet. Det var Kristi hellighet som gjorde at den voldsomste sinnsbevegelsen hos falske gudsbekjennere ble rettet mot ham. Kristus var ikke omgitt av verdens rikdom og ære. Men de gjerninger han gjorde, viste at han hadde mer makt enn noen jordisk fyrste. AO2 191.4