Alfa og Omega 2

En nødvendig reformasjon

I årene som var gått siden Herren første gang åpenbarte seg for Samuel, hadde hele nasjonen anerkjent Samuels kall til profetgjerningen. Han hadde trofast overbrakt Guds advarsel til Elis familie, selv om det var en tung plikt. Dermed hadde han bevist sin pålitelighet som Guds budbærer. «Herren var med ham og lot ikke noen av hans ord falle maktesløse til jorden. Da skjønte hele Israel fra Dan til Be’er-Sjeba at Samuel var betrodd å være profet for Herren.» AO2 177.1

Folket fortsatte likevel å dyrke avguder. Som straff ble de stadig undertrykt av filisterne. I denne tiden besøkte Samuel byene og landsbyene over hele landet for å prøve å få folket til å vende om til fedrenes Gud. Hans anstrengelser gav resultater. Israelittene hadde tålt undertrykkelse fra sine fiender gjennom tjue år. Da vendte hele Israels folk seg til Herren. Samuel gav dem dette råd; «Hvis dere vender om til Herren av et helt hjerte, så få bort de fremmede gudene og Astarte-bildene! Vend hjertet til Herren og tjen ham!» AO2 177.2

Samuel underviste folket i praktisk gudsfrykt og oppfordret dem til å tjene Gud helhjertet, slik Kristus fremholdt da han var på jorden. Uten Kristi nåde ville de religiøse seremoniene ikke hatt noen verdi for det gamle Israel. Det samme er tilfelle for det nye Israel. AO2 177.3

Vi trenger en slik dyptgripende vekkelse som det gamle Israel opplevde. Anger er det første steg alle må ta som ønsker å vende om til Gud. Ingen kan gjøre dette for en annen. Den enkelte må ydmyke seg for Gud og kvitte seg med sine avguder. Når vi har gjort alt som står til oss, vil Herren åpenbare sin frelse. AO2 177.4

Ved samarbeid mellom de forskjellige stammehøvdingene ble en stor folkemengde samlet i Mispa. Her ble det kunngjort en faste. Folket ydmyket seg og bekjente sine synder. Som et uttrykk for at de var fast bestemt på å rette seg etter den undervisning de hadde fått, gav de Samuel dommermyndighet. Filisterne oppfattet dette møtet som et krigsråd og rykket ut med en stor hær for å spre israelittene før planene kunne settes ut i livet. Da israelittene hørte at filisterne nærmet seg, ble de redde og sa til Samuel: «Hold ikke opp med å rope til Herren vår Gud for oss, så han berger oss fra filister veldet.» AO2 177.5

Samuel var nettopp i ferd med å ofre et lam som brennoffer da filisterne gikk til angrep. Men Den Allmektige som hadde steget ned på Sinai midt i ild og røk og torden, og som hadde skilt Rødehavet og banet vei gjennom Jordan-elven for Israels folk, åpenbarte igjen sin makt. En forferdelig storm brøt løs over angrepshæren, og snart var jorden dekket av døde krigere. Imens stod israelittene tause og ærbødige og skalv i håp og frykt. Da de så at fienden ble slått, var de klar over at Gud hadde godtatt deres anger. AO2 177.6

De var helt uforberedt på å føre krig, men nå grep de våpnene til de falne filisterne og forfulgte den flyktende hæren helt til Bet-Kar. Israel vant denne avgjørende seier på den samme slagmarken der de tjue år tidligere var blitt slått av filisterne, da prestene ble drept og Herrens paktkiste ble tatt. AO2 178.1

Så vel for nasjoner som for det enkelte menneske gjelder det at lydighetens vei til Gud fører til trygghet og lykke, mens overtredelsens vei fører til ulykke og nederlag. Filisterne var nå slått så grundig at de måtte gi tilbake de bcfestede byene de hadde tatt fra Israel, og de avholdt seg fra fiendtlige handlinger i mange år. Andre nasjoner fulgte deres eksempel, og israelittene hadde fred så lenge Samuel styrte. AO2 178.2

For at denne begivenheten ikke skulle bli glemt, reiste Samuel en minnestein mellom Mispa og Jesjana. Han kalte den Eben-Eser, «Hjelpesteinen», og sa: «Hittil har Herren hjulpet oss.» AO2 178.3