Alfa og Omega 4

De besatte fra gravhulene

Tidlig om morgenen kom Jesus og de som var med ham, inn til stranden. Sollyset som brøt frem, berørte sjø og land som med en velsignet fred. Men ikke for var de gått i land, så motte de et syn som var mer fryktelig enn stormen. Fra et skjulested blant gravene kom to besatte farende mot dem som om de ville rive dem i stykker. Rester av lenkene som de hadde slitt i stykker da de flyktet fra innesperringen, hang og slang om-kring dem. De var opprevet og blød-de på kroppen der de hadde skåret seg med skarpe steiner. Gjennom det lange, sammenfiltrede håret lyste de stirrende øynene. Selve bildet av menneskelighet var liksom slettet ut av de demoner som de var besatt av, og de så snarere ut som ville dyr enn mennesker. AoO4 289.1

Disiplene og dem de var sammen med, flyktet i redsel. Men så oppda-get de at Jesus ikke var med dem, og de snudde seg for å se etter ham. Han stod der de hadde forlatt ham. Han som hadde stillet stormen og som hadde møtt Satan og overvunnet ham, flyktet ikke for disse demonene. Mennene skar tenner, og med fråden ut av munnen nærmet de seg Jesus. Da løftet han hånden som hadde gjort tegn til bølgene at de skulle legge seg, og mennene kunne ikke komme nærmere. Rasende, men hjelpeløse stod de foran ham. AoO4 290.1

Med myndighet befalte han de urene ånder å fare ut av dem, og hans ord trengte gjennom de ulykkelige mennenes formørkede sinn. De hadde en uklar følelse av at dette var en som kunne redde dem fra de grusomme demonene. De falt ned for Jesus for å tilbe ham. Men da de åpnet munnen for å be om hans barmhjertighet, talte demonene og skrek rasende: «Jesus, hva har du med meg å gjøre, du Sønn av den høyeste Gud? Jeg ber deg for Guds skyld, pin meg ikke!” AoO4 290.2

Jesus spurte: «Hva er ditt navn?” Og svaret var: «Mitt navn er Legion; for vi er mange.» Idet de brukte disse plagede menneskene som medier de kunne meddele seg gjennom, tryglet de Jesus om ikke å sende dem ut av landområdet. På en fjellskråning ikke langt borte gikk en stor svinehjord og beitet. Demonene bad om lov til å fare inn i svinene, og Jesus tillot det. Øyeblikkelig oppstod det panikk i hjorden. Som gale styrtet de nedover skråningen, og ute av stand til å styre seg kastet de seg ut i sjøen og omkom. AoO4 290.3

I mellomtiden var det foregått en vidunderlig forandring med de besatte mennene. Lys hadde trengt inn i deres sinn. Øynene deres strålte av forstand. Ansiktene som så lenge hadde vært deformert etter Satans bilde, ble plutselig milde. De blodflekkede hendene var i ro, og med glade stemmer priste de Gud for utfrielsen. AoO4 290.4

Oppe fra fjellet hadde svinerøkterne sett alt som foregikk, og de skyndte seg av sted for å fortelle eierne og alle andre det som hadde hendt. Med frykt og forbauselse strømmet alt folket ut for å møte Jesus. De to besatte men-nene hadde vært en skrekk for hele området. Ingen kunne trygt passere stedet der de var, for de kastet seg over alle og enhver med djevelsk raseri. Nå var de påkledd og i sin fulle forstand der de satt ved Jesu føtter og lyttet til hans ord og lovpriste ham som hadde gjort dem friske. Men de som var vitne til alt dette, gledet seg ikke. Tapet av svinene var av større betydning for dem enn at disse Satans fanger ble satt fri. AoO4 290.5

Det var av barmhjertighet mot eier-ne av svinene at dette tapet rammet dem. De var så oppslukt av de jordis-ke ting at de ikke hadde tanke for de viktige ting som gjelder det åndelige liv. Jesus ønsket å bryte den egoistis-ke likegyldighetens tryllemakt så de kunne ta imot hans nåde. Men sorgen og harmen over det timelige tapet gjorde dem blinde for hans barm-hjertighet. AoO4 291.1

Denne åpenbaring av overnaturlig kraft vakte folks overtro og skjerpet deres frykt. Det kunne inntreffe flere ulykker fordi denne fremmede mannen var iblant dem. De fryktet for økonomisk ruin og bestemte seg for å kvitte seg med ham. De som hadde dratt over sjøen sammen med Jesus, fortalte om alt det som hadde hendt natten før, om den fare de var i, og hvordan vinden og sjøen var blitt stil-le. Men det de sa, hadde ingen virk-ning. I redsel trengte folk seg sammen omkring Jesus og bønnfalt ham om å dra bort, Jesus føyde dem og drog straks med en båt over til den andre siden. AoO4 291.2

Folk i Gadarener-landet stod over-for det levende vitnesbyrdet om Kristi makt og barmhjertighet. De så mennene som hadde fått forstanden igjen, men de var redde for å utsette sine jordiske interesser for fare. Der-for ble han som hadde vunnet over mørkets fyrste rett for øynene på dem, behandlet som en uønsket per-son, og gaven fra himmelen ble av-vist. Vi har ikke mulighet til å vende oss bort fra Kristi person slik som ga- darenerne gjorde. Men det er ennå mange som nekter å lyde ham, fordi lydighet ville innbefatte at de måtte gi avkall på en eller annen verdslig interesse. Mange forkaster hans nåde og driver hans Ånd bort for at ikke hans nærvær skal påføre dem økonomisk tap. AoO4 291.3