Alfa og Omega 4

Fri for frykt

Da Jesus ble vekket for å trosse stormen, var han fullstendig rolig. Det var ikke spor av frykt i hans ord eller blikk, for det var ingen frykt i hans sinn. Dette skyldtes ikke at han var i besittelse av allmakt. At han kunne hvile så trygt, skyldtes ikke at han var «den Herre som hersker på hav og jord». Denne makten hadde han gitt fra seg. Han sier: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv.» ¹ Han stolte på sin Fars makt. Jesus hvilte i tro på Guds kjærlighet og omsorg. Kraften i det ordet som stilte stormen, var Guds kraft. AoO4 288.2

Likesom Jesus hvilte i troen på sin Fars omsorg, skal vi hvile i Frelserens omsorg. Hvis disiplene hadde stolt på ham, ville de blitt bevart i fred. Deres frykt i farens stund åpenbarte deres vantro. I sine anstrengelser for å redde seg selv, glemte de Jesus. Det var først da de i den ytterste nød og fortvilelse vendte seg til ham, at han kunne hjelpe dem. AoO4 288.3

Hvor ofte opplever vi ikke det samme som disiplene! Når fristelsens stormer samler seg, når heftige lynglimt flammer opp, og bølgene skyller inn over oss, da kjemper vi alene mot stormen, og vi glemmer at det er en som kan hjelpe oss. Vi stoler på vår egen styrke inntil alt håp er ute, og vi holder på å bukke under. Da husker vi på Jesus. Hvis vi roper til ham om å hjelpe oss, roper vi ikke forgjeves. Selv om han med sorg må irettesette oss for vår vantro og selvtillit, unn-later han aldri å gi oss den hjelpen vi trenger. Har vi Frelseren i vårt sinn, har vi ingen grunn til å frykte, enten vi er på land eller sjø. En levende tro på Frelseren vil stille livets hav, og utfri oss fra fare på den måten som han vet er den beste. AoO4 288.4

Det er også en annen åndelig lær-dom i miraklet med stormen som ble stillet. Ethvert menneskes erfaring vitner om sannheten av Skriftens ord: «De gudløse ligner det opprørte hav, som aldri kan falle til ro De gudløse har ingen fred, sier Herren.» ² Synden har ødelagt vår fred. Så lenge sel- vet ikke er blitt underkuet, finner vi ikke noen hvile. AoO4 288.5

Ingen menneskelig makt kan beherske de overmektige lidenskaper i vår natur. Her er vi like hjelpeløse som disiplene var til å stille stormen. Men han som talte fred til bølgene på Gen- nesaret-sjøen, har talt fredens ord til hvert eneste menneske. De som vender seg til Jesus og roper: «Herre, frels!» vil bli reddet, uansett hvor voldsom stormen kan være. Hans nåde som forsoner sjelen med Gud, stiller den menneskelige lidenskaps uro. I hans kjærlighet finner sjelen ro. «Han fikk stormen til å stilne, havets bølger falt til ro. Glade ble de da det stilnt; han førte dem til den havn de ønsket.” «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» «Rettferdigheten skal bringe fred, dens frukt blir evig ro og trygghet.» ³ AoO4 288.6