Alfa og Omega 5

Kristus vitner om sin guddommelighet

«Hvem av dere kan vise at jeg har gjort synd? Men når det er sannheten jeg sier, hvorfor tror dere meg da ikke?” Dag etter dag i tre år hadde Kristi fiender fulgt etter ham og for-søkt å finne en eller annen flekk på hans karakter. Satan og alle ondska-pens makter hadde prøvd å overvinne ham, men de hadde ikke funnet noe hos ham som de kunne utnytte til egen fordel. Selv demonene hadde vært nødt til å bekjenne: «du Guds helli-ge.»' ¹⁰ Jesus levde ut loven i himme-lens påsyn, i syndfrie verdeners påsyn og i syndige menneskers påsyn. Over-for engler, mennesker og demoner hadde han talt ord som i enhver an-nens munn ville ha vært gudsbespot-telse, og ingen kunne motsi ham. «For jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.» AoO5 30.3

At jødene ikke ville ta imot Kristus, selv om de ikke kunne finne noen synd hos ham, viste at de selv ikke hadde noen forbindelse med Gud. De anerkjente ikke hans røst i budskapet hans Sønn brakte. De ville avsi dom over Kristus, men ved å forkaste ham uttalte de dommen over seg selv. «Den som er av Gud, hører Guds ord,» sa Jesus. «Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud.” AoO5 30.4

Dette gjelder til alle tider. En per-son som driver med spissfindigheter og kritikk, og som søker etter noe å tvile på i Guds ord, mener på den må-ten å legge for dagen selvstendighet i tenkning og åndelig skarpsindighet. Han mener at han kan sitte til doms over Bibelen, mens han i virkelighe-ten dømmer seg selv. Han viser klart at han er ute av stand til å verdsette sannheten som har sin rot i himmelen og som omspenner evigheten. Når han står overfor Guds rettferdighets mektige fjell, kjenner han ingen ære-frykt. Han har det travelt med å jakte etter ubetydeligheter. På den måten røper han en snever jordisk innstilling og et sinn som hurtig mister evnen til å vise aktelse for Gud. AoO5 30.5

Den som har følt den guddommeli-ge berøring, vil søke etter det som vil øke kunnskapen om Gud, det som vil foredle og høyne karakteren. Likesom blomsten vender seg mot solen så dens klare stråler får fremkalle de vakre fargeskjær, vil sinnet vende seg mot rettferds sol for at himmelens lys må foredle karakteren med den pryd som finnes i Kristi natur. Jesus fortsatte med å tegne en skarp motsetning mellom jødenes holdning og den som Abraham inn-tok: «Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.» AoO5 30.6

Abraham hadde hatt et sterkt ønske om å få se den frelser som var lovt. Han bad inderlig om al han før sin dod måtte få se Messias. Og han så ham. Han fikk et overnaturlig lys, og han anerkjente Kristi guddommelige natur. Han så hans dag og gledet seg. Han fikk se Guds offer for synd. Et bilde på dette offer opplevde han i sin egen erfaring. Han fikk dette pålegg: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, ... og ofre ham som brenn-offer.» På offeralteret la han løftets sønn, den som alle hans forhåpninger var konsentrert om. Idet han ventet der ved siden av alteret med kniven løftet for å lyde Gud, hørte han en røst fra himmelen som sa: «Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.»' ¹¹ AoO5 32.1

Abraham ble utsatt for denne fryktelige ildprøven for at han skulle få oppleve Kristi dag og danne seg en forestilling om Guds store kjærlighet til verden, en kjærlighet så stor at han gav sin enbårne Sønn til å lide den skjendigste død for å kunne løfte verden opp fra dens nedverdigelse. AoO5 32.2

Gud gav Abraham den mest opp-høyde undervisning som et dødelig menneske noen gang har fått. Han fikk svar på sin bønn om A få se Kristus før han døde. Han så Kristus; han så alt det som et dødelig menneske kan tåle A se, og leve. Ved å gi seg fullt og helt til Gud, var han i stand til å fatte det synet lian fikk om Kristus. Han fikk se at ved A gi sin enbårne Sønn for A frelse syndere fra evig fortapelse, gav Gud et større offer enn mennesker noensinne kunne gjøre. AoO5 32.3

Abrahams erfaring gav svar på spørsmålet: «Hva skal jeg ha med når jeg trer fram for Herren og bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, bære fram årsgamle kalver? Bryr Herren seg om tusener av værer, titusener av oljebekker? Skal jeg ofre min førstefødte for min synd, min livsfrukt for min overtredelse?” Abrahams ord: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min,» ¹² og at Gud sørget for et offer i stedet for Isak, var uttrykk for at ikke noe menneske kunne gjøre soning for seg selv. Det hedenske offer - systemet var helt uakseptabelt for Gud. Ingen far skulle ofre sin sønn eller datter som syndoffer. Guds Sønn alene kan bære verdens skyld. AoO5 32.4

Gjennom sin egen lidelse ble Abraham satt i stand til å se Frelserens misjon og offertjeneste. Men Israel ville ikke forstå det som var så uvelkomment for deres stolthet. De som hørte på Jesus, kunne ikke se noen dypere betydning i hans omtale av Abraham, Fariseerne så bare en ny anledning til å kritisere. De reagerte med et hånlig smil som 0111 de anså det for opplagt at han helt var gått tra vettet: «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?” AoO5 32.5

Med høytidelig verdighet svarte Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: For Abraham var, er jeg.” AoO5 33.1

Det ble stille i den veldige forsam-lingen. Denne rabbi fra Galilea had-de gjort krav på eierrett til det navnet på Gud som var meddelt Moses som uttrykk for Guds evige nærvær. Han hadde sagt om seg selv at han var den selveksisterende, han som Israel hadde fått løfte om. «Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager.» ¹³ AoO5 33.2

Igjen ropte prestene og rabbinerne opp om at Jesus var en gudsbespotter. Hans påstand om å være ett med Gud hadde tidligere hisset dem opp til å ville drepe ham, og noen få måneder senere sa de rett ut: «For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud.» Fordi han var Guds Sønn og åpent ærklærte det, var de oppsatt på å rydde ham av veien. Mange av folket som holdt med prestene og rabbinerne, tok nå opp steiner for å kaste på ham. «Men Jesus skjulte seg for dem og forlot templet.» Lyset skinte i mørket, «men mørket tok ikke imot det». ¹⁴ AoO5 33.3