Alfa og Omega 5

Abrahams ætt

Fariseerne hadde erklært at de var Abrahams ætt. Jesus sa til dem at denne påstand bare kunne bekreftes ved at de gjorde Abrahams gjerninger. Abrahams sanne ætt ville leve slik som han levde, i lydighet mot Gud. De ville ikke forsøke å drepe ham som talte sannheten slik som den var gitt ham av Gud. Ved sin intrigevirksomhet mot Kristus gjorde rabbi-nerne ikke Abrahams gjerningcr. Bare det å nedstamme i rett linje fra Abra-ham hadde ingen verdi. Uten en åndelig forbindelse med ham var de ikke hans ætt. Slektskapet med Abraham ville vise seg ved at de hadde den samme ånd som han hadde, og gjorde de samme gjerninger som han gjorde. AoO5 29.3

Dette prinsippet gjelder like meget et spørsmål som lenge har voldt uro i kristenheten — spørsmålet om apos-tolisk suksesjon. Å nedstamme fra Abraham ble ikke bevist ut fra navn eller ættetavle, men ved karakterlikhet. På samme måte hviler den apostoliske suksesjon ikke på overføring av kirkelig autoritet, men på et åndelig slektskap. Det sanne bevis på apos-tolisk suksesjon er et liv påvirket av apostlenes ånd. Det er troen på og forkynnelsen av det de trodde og lærte. Det er dette som gjor mennesker til etterkommere av dem som først var evangeliets lærere. AoO5 29.4

Jesus benektet at jødene var Abra-hams ætt. Han sa: «Dere gjor som deres egen far.» Med spott svarte de: «Vi er ikke født i hor. Vi har én far, det er Gud.» Dette var en hentydning til omstendighetene ved Jesu fødsel, og var tenkt som et angrep på Kristus i nærvær av dem som hadde begynt å tro på ham, Han tok ikke noe hensyn til denne usle insinuasjon, men sa: «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg, for jeg er utgått fra Gud.» AoO5 29.5

Deres gjerninger vitnet om det slektskap de hadde med ham som var en logner og morder. «Dere har dje-velen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker,” sa Jesus. «Han har vært en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten; det finnes ikke sannhet i ham. ... Men jeg sier sann-heten, og derfor tror dere meg ikke.» AoO5 30.1

Den kjensgjerning at Jesus forkynte sannheten, og det med overbevisning, var grunnen til at jødenes ledere ikke tok imot ham. Det var sannheten som var til anstøt for disse selvrettferdige mennene. Sannheten fordømte deres lære og liv og var derfor uvel-kommen. De ville heller lukke øynene for sannheten enn å ydmyke seg og innrømme at de hadde tatt feil. De elsket ikke sannheten, og ønsket ikke å ha noe med den å gjøre. AoO5 30.2