Alfa og Omega 5

Enkens offer

Jesus var i hallen der tempelkisten stod, og han la merke til dem som kom for å gi sine gaver. Mange av de rike kom med store summer som de gjorde stort vesen av. Jesus så bedrøvet på dem, men uttalte seg ikke om deres rause offer. Snart etter lyste ansiktet hans opp da han så en fattig enke som nølende nærmet seg. Det var som om hun var redd for å bli sett. Mens de rike og hovmodige feiet forbi for å legge sine offer i kisten, vek hun til-bake som om hun nesten ikke våget å gå nærmere. Likevel hadde hun trang til å gjøre noe for den saken hun els-ket, selv om det var aldri så lite. Hun så på gaven hun hadde i hånden. Den var svært liten sammenlignet med ga-vene fra de andre omkring henne. Men dette var alt hun hadde. Hun passet på til hun fikk en anledning. Så kastet hun raskt sine to småmynter i kisten og snudde seg for å skynde seg bort. Men idet hun gjorde dette, ble hun var Jesu alvorsfulle blikk som var festet på henne. AoO5 167.3

Jesus kalte disiplene bort til seg og bad dem legge merke til den fattige enken. Da hørte hun hans anerkjen-nende ord: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken hur gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten.” Gledestårer fylte øynene hennes da hun følte at det hun gjorde, ble forstått og verdsatt. Mange ville ha rådet henne til å beholde den lille almissen til eget bruk. Når den falt i hendene til de velnærte prestene, ville den forsvinne blant de mange kostbare gaver som ble lagt i kisten. Men Jesus forstod hennes motiv. Hun trodde at tempeltjenesten var innstiftet av Gud, og hun var ivrig etter å gjøre sitt ytterste for å støtte den. Hun gjorde det hun kunne, og hennes handling skulle stå som et minnesmerke om henne gjennom alle tider, og til glede for henne i evigheten. Hun gav av hele sitt hjerte. Verdien av den ble ikke beregnet etter myntenes verdi, men etter den kjærlighet til Gud og den interesse for hans verk som hadde tilskyndet henne til å handle som hun gjorde. AoO5 167.4

Jesus sa om henne: «Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de and-re.” De rike hadde gitt av sin overflod, og mange av dem hadde gjort det for å bli sett og æret av mennesker. Deres store gaver hadde ikke kostet dem noen komfort eller endog luksus. De hadde ikke betydd noen oppofrelse og kunne ikke i verdi sammenlignes med enkens småmynt. AoO5 168.1

Det er motivet som har betydning for våre handlinger og preger dem med vanære eller med høy moralsk verdi. Det som Gud regner for å vivre mest dyrebart, er ikke de store ting som alle ser og priser i høye toner. De små plikter som blir utfort med glede; de små gaver som det ikke blir gjort noe vesen av, og som i menneskers øyne kan synes verdiløse, er ofte de som står høyest i Guds øyne. Et trofast og kjærlig sinn er mer dyrebart for Gud enn den kosteligste gave. Den fattige enken gav det hun hadde til livsopphold, for å kunne gjøre det lille hun gjorde. Hun nektet seg selv maten for å kunne gi disse to småmyntene til den saken hun elsket. Og hun gjorde det i tro og tillit til at hennes himmelske Far ikke ville se bort fra hennes store nød. Det var denne uselviske holdning og barnlige tro som vant Frelserens anerkjennelse. AoO5 168.2

Blant de fattige er det mange som lengter etter å vise sin takknemlighet til Gud for hans nåde og sannhet. Sammen med sine mer velstående trosfeller ønsker de inderlig å være med å støtte hans sak. Disse menneskene må ikke bli avvist. De må få lov å legge de små gavene sine i himmelens bank. Hvis disse tilsynelatende ubetydelige gaver blir gitt av et hjerte som er fylt av kjær-lighet til Gud, blir de til hellige, uvurderlige offergaver som vinner Guds velvilje og velsignelse. AoO5 169.1

Da Jesus sa: «Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre,» talte han sant, ikke bare om motivet, men om følgene av hennes gave. De «to småmynter, verd noen få øre”, har tilført Guds skattkammer en pengesum som er langt større enn pengebeløpene som de rike jødene kom med. Innflytelsen av denne lille gaven har vært lik en vannstrøm, til å begynne med gans-ke liten, men etter som den har flytt ned gjennom tidsaldrene, er den blitt bredere og dypere. På tusen måter har den vært til hjelp for de fattige og til utbredelse av evangeliet. Enkens eksempel på selvoppofrelse har virket igjen og igjen på tusener av mennesker i alle land og gjennom alle tider. Det har talt både til rike og fattige, og deres offer har gjort verdien av hennes gave så mye større. Guds velsignelse over enkens småmynter har gjort dem til en kilde som har gitt store resultater. Slik er det med hver gave som blir gitt, og hver handling som blir utført med et oppriktig ønske om at Gud må bli æret. Den blir en del av Guds store plan. Ikke noe menneske kan beregne de gode følger den har. AoO5 169.2