Alfa og Omega 5

De fordreide loven

Frelseren fortsatte sine ve-rop over de skriftlærde og fariseerne: «Ve dere, blinde veiledere, som sier: Å sverge ved templet betyr ingen ting, men å sverge ved gullet i templet, det for-plikter. Dere blinde dårer! Hva er størst: gullet, eller templet som gjor gullet hellig? Og videre sier dere: Å sverge ved alteret betyr ingen ting, men å sverge ved offergaven som lig-ger på alteret, det forplikter. Hvor blinde dere er! Hva er størst: offer-gaven, eller alteret som gjor gaven hellig?” AoO5 169.3

Prestene tolket Guds krav etter sine egne falske og trange normer. De dris-tet seg til å trekke nøyaktige skillelinjer når det gjaldt den forholdsmes-sige skyldcffekt av forskjellige synder. Noen gikk de lett over, mens andre som kanskje hadde mindre betydning, ble behandlet som utilgivelige. For vederlag i penger fritok de folk fra å holde sine høytidelige løfter, og for store pengesummer kunne de somme tider tolerere skjendige forbrytelser. Samtidig kunne disse prestene og rådsherrene i andre tilfeller avsi harde dommer for ubetydelige forseelser. AoO5 169.4

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven: rettfer-dighet, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.» På denne måten for-dømmer Kristus igjen misbruk av hel-lige plikter. Selve forpliktelsen setter han ikke til side. Tiendesystemet var bestemt av Gud, og det hadde vært praktisert fra de tidligste tider. Abra-ham, de troendes far, betalte tiende av alt det han hadde. De jødiske råds-herrer anerkjente plikten til å betale tiende, og dette var riktig. Men de overlot det ikke til folket selv å opp-fylle sin forpliktelse. Vilkårlige regler ble gitt for hvert enkelt tilfelle. Kra-vene var blitt så kompliserte at det var umulig å oppfylle dem. Ingen visste om han hadde oppfylt sine forpliktelser. Slik som Gud hadde innstiftet ordningen, var den rettferdig og ri-melig, men prestene og rabbinerne hadde gjort den til en besværlig byrde. AoO5 170.1

Alt det Gud påbyr, er viktig. Kristus anerkjente betaling av tiende som en plikt. Men han viste at dette ikke kunne unnskylde forsømmelse av and-re plikter. Fariseerne var svært nøye med å gi tiende av hageprodukter, slik som mynte, anis og karve. Dette kostet dem lite og gav dem ry for å være pliktoppfyllende og fromme. Samtidig ble folket undertrykt av deres unyttige restriksjoner som brøt ned respekten for den hellige ordning som Gud selv hadde bestemt. De fikk menneskene til å være opptatt med ubetydelige forskjeller og vendte deres oppmerksomhet bort fra vesentlige sannheter. Det som veier mer i loven — rettferdighet, barmhjertighet og sannhet — ble forsømt. «Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes,» sa Jesus. AoO5 170.2

Rabbinerne hadde på lignende måte også forvrengt andre lover. I den vei-ledning som ble gitt gjennom Moses, var det forbudt å spise noe urent. Bruk av svinekjøtt og kjøttet av visse andre dyr var forbudt fordi det var sannsynlig at urenheter kunne fylle blodstrømmen og forkorte livet. Men fariseerne nøyde seg ikke med de begrensninger som Gud hadde gitt. De gikk til ytterligheter som var helt uberettiget. Blant annet ble det forlangt at folk skulle sile alt vann som ble brukt, for at det ikke skulle inneholde det minste insekt som kunne klassifiseres sammen med urene dyr. Når Jesus sammenlignet disse krav om ba-gatellmessige ting med størrelsen av fariseernes faktiske synder, sa han til dem: «Blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!” AoO5 170.3