Alfa og Omega 5

Ve-rop over fariseerne og de skriftlærde

«På Mose stol, sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.» De skriftlærde og fariseerne gjorde krav på å være utrustet med guddommelig myndighet lik den som Moses hadde. De var ubeskjedne nok til å ta hans plass som fortolkere av loven og som folkets dommere. På grunnlag av det krevde de den største aktelse og lydighet. Jesus påla sine tilhørere å gjøre det som rabbinerne lærte i samsvar med loven, men ikke følge deres eksempel. De etterlevde ikke sin egen lære. AoO5 163.2

De lærte mye som var i strid med Skriften. Jesus sa: «De binder tunge bører og lesser på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.» Fariseerne påla folket en mengde forskrifter som grunnet seg på tradisjonen, og som på en urimelig måte satte grenser for den personlige frihet. Visse deler av loven forklarte de på en slik måte at de påla folket å følge skikkcr som de selv i hemmelig-het ignorerte. Når det tjente deres hensikt, påstod de til og med at de selv var fritatt fra dem. AoO5 163.3

Hele tiden la de an på å vise hvor fromme de var. Ikke noe ble ansett for å være for hellig, om det kunne tjene denne hensikt. Om sine bud hadde Gud sagt til Moses: «Bind dem på hånden som et merke og,7 ha dem på pannen som en minneseddel.»‘ Disse ordene har en dyp mening. Når man grunner på Guds ord og lever etter det, vil hele mennesket bli foredlet. AoO5 163.4

Når en persons liv og vandel er pre-get av rettferd og medfølelse med and-re, vil hans handlinger lik et segl åpen-bare prinsippene i Guds lov. Han vil ikke skitne hendene til med bestikkelse eller noen form for korrupsjon og bedrag. Han vil gjøre gjerninger som er motivert av kjærlighet og medlidenhet, og blikket er klart og tillitvekkende fordi det er rettet mot et edelt mål. Det uttrykksfulle ansiktet og det talende blikket vitner om en uklanderlig karakter hos den som elsker og ærer Guds ord. AoO5 163.5

Men jødene på Kristi tid hadde ikke øye for noe av dette. Befalingen som ble gitt til Moses, ble forvansket til et påbud om at forskriftene i Guds ord skulle bæres utenpå. De ble derfor skrevet på pergamentstrimler og fes-tet til hode og håndledd på en iøyne-fallende måte. Men dette førte ikke til at Guds lov fikk et sterkere feste i hjerte og sinn. Disse pergamentstrimlene var bare for å vekke oppmerk-somhet. De som bar dem, mente omgi seg med en atmosfære av gudsfrykt som ville vekke ærbodig aktelse hos folket. Jesus angrep dette nytteløse hykleriet: AoO5 163.6

«Alle sine gjerninger gjor de for at folk skal se det. De gjor sine bønneremmer brede og sine minnedusker store; de elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene og vil gjerne at folk skal hilse dem på torget og kalle dem rabbi. Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er én som er lærer for dere, og dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jor-den far: for dere har bare én Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare én veileder: Kristus.» AoO5 166.1

På denne tydelige måten avslørte Jesus den selviske ærgjerrighet som alltid prøvde å vinne plass og makt. Den la an på å vise frem en falsk yd-mykhet mens hjertet var fylt av griskhet og misunnelse. Når noen ble innbudt til et gjestebud, ble gjestene plassert etter rang. De som fikk hedersplassene, fikk den største opp-merksomhet og spesielle privilegier. Fariseerne la alltid an på å sikre seg disse ærefulle plassene. Jesus irette-satte dem som fulgte en slik frem-gangsmåte. AoO5 166.2

Han klandret også den forfengelighet som kom til syne ved at de traktet etter å bli kalt rabbi eller mester. Han erklærte at en slik tittel ikke tilkom noe menneske, bare Kristus. Prestene, de skriftlærde og rådsherrene som tolket og håndhevet loven, var alle brødre, barn av én Far. Jesus innprentet i folket at de ikke skulle gi noe menneske en ærestittel som antydet at vedkommende kontrollerte deres samvittighet eller tro. AoO5 166.3

Hvis Kristus hadde vært på jorden i dag og hadde vært omgitt av slike som blir omtalt med geistlige ærestitler, ville han da ikke ha sagt det samme: «La heller ikke noen kalle dere veiledere, for dere har bare én veileder: Kristus.» Skriften sier om Gud: «Hellig og fryktinngytende er hans navn.» ¹ Hvilket menneske passer en slik tittel på? Hvor lite åpenbarer ikke et menneske av den visdom og rettferd den antyder! Hvor mange av dem som har en slik tittel, fremstiller ikke Guds navn og karakter i et urik-tig lys! Hvor ofte er ikke ærgjerrig-het, tyranni og de mest foraktelige synder blitt skjult under et høyt og hellig embetes utsmykte drakter! Je-sus fortsatte: AoO5 166.4

«Den som er størst blant dere, skal være de andres tjener. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.” Igjen og igjen hadde Kristus fremholdt at det er den moralske verdi som er målestokken for sann storhet. Etter himmelens vurdering består storsinn i at vi lever for våre med-menneskers velferd ved å gjøre gjerninger som springer ut av kjærlig-het og barmhjertighet. Kristus, ærens konge, var tjener for falne mennesker. AoO5 166.5

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere stenger himmel-riket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke dem å gå inn som gjerne vil.» Ved at prestene og de lovkyndige forvrengte Skriften, forblindet de sinnet til dem som ellers ville ha tatt imot kunnskapen om Kristi rike, og det indre gudsliv som er av-gjørende for sann hellighet. AoO5 166.6

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere!» «De slår til seg enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få så meget har-dere dom!» Fariseerne hadde stor innflytelse hos folket. Dette benyttet de seg av til egen fordel og det som tjente deres egne interesser. De vant tillit hos fromme enker, og fremholdt så at det var deres plikt å gi sin eien-dom til religiøse formål. Etter å ha sikret seg kontroll over pengene de-res, brukte disse utspekulerte renke-smedene dem på seg selv. For å dekke over sin uærlighet holdt de lange of-fentlige bønner og gjorde stort vesen av sin fromhet. Kristus erklærte at dette hykleriet ville påføre dem en så mye hardere dom. Den samme irettesettelsen rammer mange i dag som gir seg ut for å være fromme og har en høy bekjennelse. Deres liv er flekket av egoisme og begjærlighet. Men alt dette dekker de med en kappe av til-synelatende renhet. Slik kan de for en stund føre sine medmennesker bak ly-set. Men de kan ikke bedra Gud. Han leser hvert motiv og vil dømme enhver etter hans gjerninger. AoO5 167.1

Kristus var skånselløs i sin fordøm-melse av misbruk, men han var nøye med ikke å svekke forpliktelsene. Han klandret den selviskhet som tok gaver fra enker og deretter misbrukte dem. Samtidig roste han enken som kom med sitt offer til Guds skattkammer. Om mennesker misbrukte gaven, kunne det ikke hindre Gud i å velsigne giveren. AoO5 167.2