Alfa og Omega 1

12—Abraham bosetter seg i Kanaan

Da Abraham vendte tilbake til Kanaan, var han svært rik både på fe og på sølv og gull. Lot var fremdeles med ham. De kom tilbake til Betel og slo leir ved det alteret de før hadde reist. De fant snart ut at økt rikdom også fører med seg økte problemer. AoO1 114.1

Den gangen da de var utsatt for prøver og harde levevilkår, hadde de bodd sammen i fred og fordragelighet. Men når de nå opplevde materiell velstand, var det fare for strid mellom dem. Beitemarkene var ikke store nok for kvegflokkene til begge, og de hyppige sammenstøt mellom gjeterne førte til at saken ble lagt frem for deres herrer. Det var tydelig at de to måtte skille lag. AoO1 114.2

Abraham var den eldste. Han var også den første av de to når det gjaldt slektskap, rikdom og posisjon. Likevel var det han som foreslo en minnelig ordning. Selv om Gud hadde gitt ham hele landet, gav han uten videre avkall på sin rett, idet han sa: «Kjære, la det ikke være trette mellom meg og deg og mellom mine gjetere og dine! Vi er jo frender. Ligger ikke hele landet åpent foran deg? Skill heller lag med meg! Tar du til venstre, skal jeg dra til høyre; og tar du til høyre, skal jeg dra til venstre.» AoO1 114.3

Her kom Abrahams edle, uselviske sinnelag igjen til syne. Mange ville under lignende forhold ha holdt fast på sine rettigheter og ønsker for enhver pris. Atskillige familier er slitt i stykker på grunn av dette, og mange menigheter er blitt splittet slik at sannhetens sak er blitt spottet blant de ugudelige. «La det ikke være trette mellom meg og deg,» sa Abraham, «vi er jo frender.” AoO1 114.4

De var ikke bare slektninger, men tilbad også den samme Gud, Guds folk over hele jorden danner en stor familie, og den samme kjærlige og forsonlige holdning skulle prege dem. «Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.»1 AoO1 114.5

Dette er Jesu lære. Dersom vi var vennlige mot hverandre, og villige til å gjøre mot andre det vi ønsker at de skal gjøre mot oss, ville det fjerne halvparten av livets problemer. Selvopphøyelsens ånd er Satans ånd. De som er fylt av Kristi kjærlighet, vil eie den godvilje som ikke søker sitt eget, og de vil følge den guddommelige oppfordring: «Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres.»1 AoO1 114.6

Selv om Lots velstand skyldtes hans forbindelse med Abraham, viste han ingen takknemlighet mot sin velgjører. Alminnelig høflighet ville ha tilsagt at han burde ha overlatt valget til sin onkel. Men i stedet prøvde han på en selvisk måte å skaffe seg alle fordelene. «Lot så utover landet og la merke til at hele Jordan-sletten, like ned til Soar, var svært rik på vann, likesom Herrens hage, som Egypterlandet.” AoO1 115.1

Det mest fruktbare området i hele Palestina var Jordan-dalen som minnet om det tapte Paradis. Både i skjønnhet og fruktbarhet stod det fullt på høyde med Nilens frodige sletter som de nyss hadde forlatt. Det fantes også rike og vakre byer der det foregikk en livlig handel på de folksomme markedsplassene. AoO1 115.2

Blendet som Lot var av utsikten til verdslig vinning, overså han de ånde-lige og moralske farer som ville møte ham der. Innbyggerne på sletten var «onde og syndet grovt mot Herren». Men enten var han ikke klar over dette, eller så tilla han det ikke noen vesentlig vekt. Han valgte hele Jordansletten og flyttet med teltene sine helt ned til Sodoma. Lite ante han de forferdelige følger av dette selviske valg. AoO1 115.3

Etter å ha skilt lag med Lot mottok Abraham igjen et løfte fra Oud om at han skulle eie hele landet. Kort etter flyttet han til Hebron og slo opp teltene ved eikelunden i Mamre. Der bygde han et alter for Herren. Han bodde i den friske luften på høysletten der det var vingårder og olivenlunder, bølgende kornåkrer og vidstrakt beiteland mellom fjellene. Han var tilfreds med sitt enkle liv som patriark og overlot den farlige luksus i Sodomadalen til Lot. AoO1 115.4